Kvinnedagen


kunst: Hayley Gilmore

Jeg kjenner på 8. mars som en slags feministens nyttårsaften - en fin dag å se tilbake på feministåret 2k16/17, gutse litt ekstra, sette seg mål for neste runde. For et år det har vært. Selv føler jeg at vi befinner oss i en slags grumsete dam av hat, nasjonalisme, rasisme, sexisme, xenofobi og antiintellektualisme, en dam som vi så for oss skulle tørke ut en gang for alle (altså... 2017), og i stedet stiger den. Kryper oppover leggene.

Og det kommer til å være litt ekstra grums i dag, tradisjonen tro. En «hva med mannedagen» her, en «nå syter de igjen» der. En «så gutter bryr du deg ikke om» her, en antifeminist-meme der. En god dose utseendetrakassering, gaslighting, nedlatenhet og ikke minst den sedvanlige «norske kvinner aner ikke hva undertrykkelse er». Angående dette: 1) nei, vi er stort sett jævlig godt stilt her oppe. Kvinnedagen er blant annet en markering av denne utviklingen. Og 2) Kvinnedagen er internasjonal. Altså ikke minst en markering av vår solidaritet med kvinner i resten av verden.
Jess - hver eneste kvinnedag kommer det en gjeng (menn, stort sett) og påstår at kvinnedagen er tåpelig og unødvendig, på måter som bare understreker hvorfor vi har den. Kjekt når folk gjør jobben din for deg, om ikke annet.

Men alvorlig talt. For noen år siden syntes jeg det var viktig og spennende å snakke likestilling, hoppe på i diskusjoner og debatter og forsvare det jeg tror på. Det er fremdeles like viktig, men det er ikke lenger spennende - jeg er frustrert, lei, oppgitt, rett og slett litt utmattet. Folk rister på hodet og ler av sirkus Trump, og jeg har mest lyst til å gråte. Jeg er så ufattelig skuffet på vegne av alle dem han er i ferd med å ødelegge livet til. Never underestimate how much people hate women and minorities (kilde).  

Det er imidlertid ikke tidspunktet for å legge seg ned og sørge. Det ryr på med ekle tendenser, og alt vi kan gjøre er å pøse videre på med det vi har av holdninger og aktivisme. Snakke, protestere, skape awareness. Støtte hverandre, bygge broer, legge press på makta, bli hørt. Lytte, lære, løfte opp. Interseksjonalitet interseksjonalitet interseksjonalitet. Ta utfordringer og være tøffe mot oss selv, men tøffere mot dem som syns vi bare skal holde kjeften.  Vi anklages ofte for å være sinte, ja, gjett om. Det er mye å være sint for. Vi bryr oss, det er greia, vi bryr oss så mye og blir besynderlig sterkt foraktet for det ganske ofte, som om det er så forkastelig å ville forbedre verden. Kombinasjonen sinne og nestekjærlighet er feministisk drivstoff. Og så den hemmelige ingrediensen: stadig tykkere hud.

For det er tøft iblant, gitt, å være aktivist med angst...! En av angstens spesialiteter er å få meg til å glemme at det er viktigere for meg å forandre verden enn det er å bli likt. Angsten overbeviser meg innimellom om at jeg må tie og smile, når jeg egentlig burde slå i bordet. Angsten er low-key på patriarkatets side. Dusten.

Tykkere hud er mitt forsett for feministåret som kommer. Å slutte å skjerme hele verden for det potensielle milde ubehag det kan forårsake noen få personer hvis jeg sier min hjertens mening litt oftere, litt høyere, uten å dusje tilhørerne i disclaimers og beklagelser. Slutte å tro at jeg skylder noen å være medgjørlig, selvutslettende, dekorativ og ukomplisert å hanskes med. Å være en desto mer merkbar, no-crap feminist buzzkill. Patriarkatets mareritt. Med tykk hud og et svært levende hjerte. No power in the 'verse can stop me.

Knock 'em dead, jenter <3 

an Ode to Progress

For noen dager siden var jeg ute og spiste lunsj med en venninne, og hun ga meg et kompliment jeg aldri kommer til å glemme.

«Du har blitt så flink til å bestille mat,» sa hun. «For et år siden tror jeg kanskje du ville bedt meg om å bestille for deg, men du greier det jo som ingenting. Jeg er så stolt av deg.»

 

Jeg kan ikke huske en hverdag uten angst. Jeg har opplevd korte perioder hvor angsten ikke påvirker meg, men disse har som regel vært i avbrekk fra hverdagen - ferier, spesielle anledninger, spesielle steder. Jeg ble diagnostisert for omtrent åtte år siden, men jeg har vært redd hele livet. Jeg drømmer om å bli forfatter, om å reise til Japan, om å lære å dykke, om å se favorittbandet mitt live, men mest av alt, til enhver tid, er min Store Ambisjon i livet å føle meg ordentlig trygg. Til syvende og sist er det det jeg ønsker meg, og de gangene jeg har opplevd det, har jeg vært lykkelig. For meg er det ikke mer komplisert enn det.

Det er veldig lett å bli tynget ned av sine egne begrensninger. Man føler skam og nederlag over det man ikke greier, og irritasjon over at andre ikke alltid forstår. Jeg kan ikke ta telefonen når fremmede ringer. Jeg kan ikke kjøre bil på ukjente eller trafikkerte steder. Jeg kan ikke slappe av sammen med folk jeg ikke kjenner godt. Reaksjonene mine kan ikke skille mellom mild kritikk og en drapstrussel. Konflikter, krangler og usikkerhet er for meg synonymt med skjelvetokter, gråteanfall, oppkast, magesmerter og søvnproblemer. Jeg er ikke i stand til å kontrollere det, og det er slitsomt.

Jeg vet at det er mange som har det sånn i en eller annen grad. Jeg regner med mange andre henger seg opp i disse tingene som alle andre ser ut til å få til, som bare ikke er mulig for oss.

Så nå vil jeg gjøre mitt beste for å la være, og heller fokusere på den fremgangen jeg har gjort. Alt som lett blir glemt, fordi det ikke er bemerkelsesverdig for omgivelsene. Ting de fleste tar for gitt, noe som gjør at jeg ikke alltid husker å rose meg selv for å ha kjempet meg til dem.

 

For noen år siden kunne ikke jeg spise på offentlige steder. Ikke på byen, ikke på skolen, ikke på stranden, ikke på kafé. Jeg spiste bare hjemme, eller til nød hos venner.
Nå kan jeg spise mat nærmest hvor som helst, uten å få panikk ved tanken på at folk kan se meg. Jeg nøler ikke engang. Jeg spiser når jeg er sulten.

Før kunne jeg ikke bestille mat på restaurant. Hvis jeg måtte bli med til et spisested, satt jeg der uten å spise noenting, selv om jeg var skrubbsulten og alt så kjempegodt ut, fordi jeg ikke greide å si høyt hva jeg ville ha. På klassetur gikk jeg ned flere kilo fordi alle måltider ble inntatt på restaurant, og jeg bare fikk i meg små mengder hotellfrokost.
Nå går jeg på restaurant så ofte jeg kan, for jeg kan bestille mat nå. Det er fortsatt litt ubehagelig, men jeg greier det fint.

I lang tid var jeg livredd hver gang jeg satte meg inn i førersetet på en bil. Hver kjøretime var jeg så nervøs at hendene mine ristet. Den dagen jeg kjørte opp var jeg så redd at jeg nesten ikke greide å stå oppreist. Men jeg bestod prøven, og nå kjører jeg bil. Ofte. Og det går fint.

Da jeg først opprettet en profil på facebook, var jeg så kvalm og uvel av engstelse at jeg slettet brukeren min i løpet av et døgn eller to. Jeg følte at alle syntes jeg var for dum og ubrukelig til å vise meg på sosiale media. Jeg aktiverte ikke profilen min før bortimot to år senere, og jeg har vært igjennom liknende prosesser med alle plattformer jeg har meldt meg på, fra blogg til deviantart til pinterest.
Nå er jeg like facebookavhengig som de fleste. Jeg blir redd iblant når jeg får meldinger og kommentarer, men jeg deler og poster ganske mye. Kanskje til og med så mye at jeg irriterer folk. Jeg tør å tro at min stemme er verdt noe, og jeg tør å være en person på nettet. Det er så pass stort for meg at jeg orker ikke bry meg om folk syns det er teit å være aktiv på facebook. Jeg tar det ennå ikke for gitt at jeg kan.

Før fikk jeg kraftig panikk av alt som het idrett, og gymtimene på skolen var den ypperste form for tortur jeg kunne tenke meg.
I fjor begynte jeg å trene regelmessig. Nå kan jeg trene alene uten å føle det som om jeg er i livsfare.

Før turte jeg ikke å snakke engelsk. Jeg var god til det, men var for selvbevisst til å våge å gjøre det med mindre jeg måtte. Nå har jeg flere venner og kjente som ikke snakker norsk, og jeg snakker engelsk med dem uten å skjenke det en tanke. Nå er det bare gøy.

Første gang jeg prøvde onlinespill var jeg kjemperedd. Jeg syntes ikke jeg fikk til noe, og ble engstelig over at andre spillere kunne se avataren min. Nå spiller jeg Maplestory med Martin stadig vekk, og det er så morsomt.

Før var det mange ord jeg ikke greide å si høyt. Noen av dem var pinlige ord, noen av dem var jeg usikker på om jeg forstod skikkelig, og noen av dem syntes jeg ganske enkelt lød ubehagelig. Jeg greide rent fysisk ikke å få dem ut. Nå kan jeg ikke komme på et eneste ord jeg ikke greier å si.

For noen år siden hadde jeg veldig høye standarder for hvordan jeg våget å vise meg. Jeg dekket alltid til beina mine, selv i tropevarme. Jeg viste aldri magen og sjelden overarmene. Jeg badet i kjole for å skjule kroppen min. Jeg forlot ikke huset uten sminke.
Nå går jeg ofte ut uten sminke, og det føles helt greit. Jeg trekker ikke inn magen hvor enn jeg går. Jeg går i svømmehallen, og jeg bruker badedrakt og dusjer uten klær.

Jeg hadde det alltid fælt på fest før. Jeg ville bare hjem. Alt var ubehagelig.
Nå har jeg det nesten bestandig gøy når jeg er på fest. Jeg går ut på bar med venner uten å få panikk og gjemme meg på do. Jeg har til og med hatt små fester i mitt eget hjem.

Før var jeg så redd for at fremmede skulle dømme meg at jeg aldri ville funnet på å snakke til dem. På Torucon 2015 gikk jeg uoppfordret bort til flere titalls mennesker jeg aldri hadde møtt før, hilste på dem og spurte om jeg fikk ta bilde av dem. Det var en kjempestor dag for meg. Jeg er så stolt over at jeg turte, og så glad for alle de fantastiske cosplaybildene jeg har til å minne meg på det.

For noen år siden ville jeg aldri i livet våget å synge så noen kunne høre. Knapt nok alene. Nå synger jeg hele tiden - mens jeg vasker opp, mens jeg kjører, mens jeg rydder - og jeg synger med til yndlingssangene mine på fest og på road trip. Selv om folk hører. 

På juleball på ungdomsskolen ble jeg bedt opp på dans én gang. Jeg sa skrekkslagent nei; jeg ville heller bli spist levende.
Nå hender det stadig vekk at jeg danser sammen med venner når jeg er ute på byen. Jeg har det kjempegøy. Aldri i mine villeste fantasier ville jeg trodd at jeg skulle tørre det noen gang.

Jeg syntes alltid det var grusomt å være forelsket, for jeg våget aldri gjøre noe særlig med det - jeg bare følte meg dum, ekkel og uverdig ekstra ofte.
For fem år siden våget jeg å prate med en koselig gutt som gikk på samme skole som meg, og i dag er vi gift. Jeg føler meg elsket og verdsatt akkurat som jeg er, hver eneste dag.

 

Når jeg visualiserer livet mitt og verden som en slags røre av steder, opplevelser og muligheter, er det mange områder som er avstengt. De er der, men jeg når dem ikke. Ofte ser jeg altfor godt det jeg ikke får til.

Men jeg syns jeg har fått til ganske mye også. Jeg har kommet langt. Jeg har gjort ting som Ingeborg for ti år siden ville trodd var umulig!

Det er to ting jeg vil lesere skal ta med seg fra denne teksten (hvis de kom seg igjennom hele greia). 1: Når noen med angst forteller deg hva de greier og ikke greier, tro dem. De kjenner seg selv godt. Ikke prøv å overbevise dem om at de kan hvis de prøver litt ekstra hardt, ikke press dem til noe, ikke få dem til å tvile på sin egen evne til å vurdere hvordan de har det. Eksponering må være frivillig for at det skal ha gode resultater.

2: Jeg oppfordrer enhver som føler seg overmannet av psykiske lidelser til å virkelig minne seg selv om de seirene som har vært. Se på framgangen du har gjort. Tenk at du har greid alt det.

Du er ikke hjelpeløs.

 

 

Translation:

A few days ago, I went out to lunch with a friend. She gave me a compliment that I'll remember for the rest of my life.

«You've gotten so good at ordering food,» she said. «I think maybe a year ago you would have asked me to do it for you, but you just did great. I'm so proud of you.»
 

I don't remember a life without anxiety. I've experienced short periods of time where the anxiety didn't really affect me, but these have usually taken place during extraordinary circumstances - vacations, special occasions, special places. I was diagnosed about eight years ago, but I have been afraid all my life. I dream about becoming an author, about travelling to Japan, about learning to dive, about seeing my favorite band live, but most of all, at any given time, my Great Ambition in life is to feel safe. In the end, that's what I wish for, and the times I've experienced it, I've been happy. For me it isn't more complicated than that.

It's very easy to feel weighed down by your own limitations. You feel shame and defeat over the things you can't do, and annoyance that others don't always understand. I can't pick up the phone when a stranger calls. I can't drive a car in unfamiliar or crowded places. I can't relax in the company of people I don't know well. My reactions aren't able to distinguish between mild criticism and a death threat. Conflicts, arguments and insecurity to me are synonymous with fits of shivering and crying, vomit, stomach pains and insomnia. I'm not able to control it, and that gets exhausting.

I know a lot of people deal with this to some extent. I'm sure many others get caught up in all the stuff that everyone else seems to handle perfectly well, that's just not possible for us.

So now, I want to do my best not to, and shift my focus to the progress I've made. Everything that gets forgotten too often, because it's not remarkable to the world at large. Things most people take for granted, which is why I don't always remember giving myself credit for fighting my way there.

 

Some years ago, I could not eat in public. Not in town, not at school, not at the beach, not in cafés. I only ate at home, or if pressed, at friends' houses.
Now I can eat pretty much anywhere, without panicking at the thought that people can see me. I don't even hesitate. I eat when I'm hungry.

Before, I couldn't order food in restaurants. If I had to come along to one, I'd sit there without eating anything, even if I was starving and everything looked delicious, because I wasn't able to say out loud what I wanted. On a class trip I lost several pounds because every meal took place in a restaurant, and all I ate was small portions of hotel breakfast.
Now, I go to restaurants as often as I can, because I can order food now. It's still a little uncomfortable, but I can handle it.

For a long time, I was terrified every time I sat in the driver's seat of a car. Every driving lesson I was so nervous my hands shook. The day I took the test I was so scared I could barely stand upright. But I passed the test, and now I drive. Often. And it's okay.

When I first made a facebook profile, I was so nauseous and anxious I deleted my user after a day or two. I felt like everyone thought I was too stupid and useless to dare show myself on social media. I didn't activate my profile again until about two years later, and I've been through a similar process with every platform I've signed up to, from blogging to deviantart to pinterest.
Now I'm as hooked on facebook as anyone. I get scared sometimes when I get messages or comments, but I share and post quite a lot. Maybe even enough to irritate people. I dare to believe that my voice is worthy, and I dare to be a presence online. That is such a big deal to me that I don't have the energy to care whether people think it's uncool to be active on facebook. I still don't take it for granted that I'm able.

Before, I suffered intense panic from everything called sports, and gym classes at school were the utmost form of torture I could imagine.
Last year I started working out regularly. Now I can exercise alone without feeling like I'm in mortal danger.

Before, I was scared to speak english. I was good at it, but too self-conscious to dare do it unless I absolutely had to. Now, I have several friends who don't speak norwegian, and I speak english with them without a secont thought. Now it's just fun.

The first time I tried online gaming I was terrified. I felt like I didn't do anything right, and it freaked me out that other players could see my avatar and judge me. Now I play Maplestory with M all the time, and I love it.

Before, there were a bunch of words I couldn't say out loud. Some of them were embarassing, some of them I wasn't sure I understood properly, and some just sounded uncomfortable to me. I physically could not get them out. Now I can't think of a single word I'm unable to say.

A few years ago, I had very high standards as to when I dared to show myself. I always covered up my legs, even in tropical weather. I never showed my stomach and rarely my upper arms. I bathed in a dress to conceal my body. I didn't leave the house without makeup.
Now I go out makeup-free all the time, and it feels perfectly fine. I don't suck in my stomach wherever I go. I go to the pool, and I wear a swimsuit and shower with no clothes on.

I used to always have a miserable time at parties. I just wanted to go home. Everything was unpleasant.
Now, I pretty much always have fun at parties. I go out to clubs with friends without panicking and hiding in the bathroom. I've even hosted small parties.

Before, I was so afraid that strangers would judge me, it'd never occur to me to speak to them. At Torucon 2015, on my own initiative, I walked over to dozens of people I'd never met before, said hello to them, and asked to take their picture. It was a very big day for me. I'm so proud that I did it, and so glad I have all those amazing cosplay photos to remind me.

A few years back I would never ever sing in front of people. Barely even alone. Now I sing all the time - while doing the dishes, while driving, while cleaning the house - and I sing along to my favorite songs at parties and road trips. Even if people can hear me.

At the christmas ball in junior high school, I was asked to dance once. Horrified, I said no, because I'd rather be eaten alive.
Now I've been out on the town and danced with my friends several times. I have such a great time. Never in my wildest dreams would I believe I'd ever have the guts to do that and enjoy it to boot.

I used to hate being in love, because I never dared to do much about it - I just felt stupid, gross and unworthy extra often.
Five years ago I plucked up the courage and chatted up a nice boy from my high school. Today, we are married. I feel loved and appreciated just as I am, every single day.

 

When I visualize my life and the world as a sort of tangled mess of places, experiences and opportunities, there are many areas that are sealed off. They're there, but I can't access them. Too often I only see the things I can't do.

But I think I've managed quite a lot, too. I've gotten far. I've done things that ten-years-ago me would think impossible!

There are two things I would like readers to take away from this text (if they got through all of it). 1: When someone with anxiety tells you what they can and cannot do, believe them. They know themselves very well. Don't try to convince them that they can if they try extra hard, don't push them into anything, don't make them doubt their ability to assess their own limitations. Exposure only has good results if it's voluntary.

2: I encourage anyone who feels overpowered by mental illness to really remind themselves of the victories along the way, however small. Look at the progress made. You did all that!

You are not helpless. 

Pulse


bilde herfra

Jeg har holdt på med denne teksten i over en uke. Det har vært vanskelig å få alt riktig, for det er så mye jeg vil si og jeg er litt redd for å si det, men ikke for redd.
 

Først av alt: det som har skjedd er så fælt. Nå er det to uker siden, men det føles ennå nytt. Og jeg er lei meg. Ikke så lei meg som de direkte rammede, selvfølgelig ikke, men når så mange mennesker blir skutt og drept fordi de er som deg, da sitter du igjen med en veldig ekkel følelse. Du er knust og sint på en gang. Og redd. Mest på andres vegne. Det er juni. Det er Pride. 

Jeg har vært nokså fanget av media i kjølvannet av hendelsen, og det er så godt å se all støtten og all solidariteten som florerer. Langt de fleste i mine kretser føler som jeg. Men det er nok av andre, også. På radioen hører jeg hvor mange norske ungdommer som er av den oppfatning at vi er i krig med Islam. Ikke med terrorister - med Islam. Folk gratulerer seg selv med å ha "forutsett dette fra muslimene" (ja, jeg sikter til den fjonete gulrotklumpen av en presidentkandidat i USA). 

Hadde det bare vært noen få, ekstreme, hardbarkede rasister som oppførte seg upassende hadde jeg ikke brydd meg. Hver gang fæle ting skjer, er det en og annen idiot som tror det passer godt å ta scenen for egen vinning nå. Men det begynner å bli så mange. Flyktningekrisen alene har fått fram sjokkerende mange stygge holdninger. Jeg ble helt satt ut, så skuffet var jeg over et land jeg virkelig trodde hadde skjerpet seg. Ondskapsfulle, dehumaniserende ting spyttet ut på sosiale medier hver eneste dag. Se bare på hva folk får seg til å si til og om innvandrere etter Brexit. Hva faen?

Nå begynner det på igjen. En mann med muslimsk bakgrunn har drept flere titalls LGBTQIAP+-mennesker. (jeg forkorter det til LGBT i resten av innlegget). Hva sier de nå, de liberale? Det lurer de på, de som står klar til å pushe sin agenda via minnet til de døde, timer etter massakren.

Jeg har rekonstruert dem og gitt dem inn. 

1. De hardnakkede islamofobene. De som ikke kan få beskyldt Religionen Islam fort nok. Ikke konseptet religion, ikke religiøs fanatisme, ikke ekstremisme eller terrorisme. Islam. Alle muslimer. 
Og: 
2. (de selvutnevnte) Rasjonalistene. De som har valgt seg selv som Fornuftens Stemme i kraft av sin objektivitet, og er mest opptatt av å vise hvor rett de har og hvordan massedrap tjener til å styrke deres intellektuelle status på sosiale media. Fordi de ikke er rammet verken av dette eller, stort sett, annen undertrykking eller diskriminering, og kan mene noe på ordentlig. Det kan nemlig ikke vi som er emosjonelt investert. Vi har mistet dømmekraften til fordel for empati og personlig innblikk. Vi skjønner bare ikke at det er muslimenes feil, fordi vi er mer opptatt av å være politisk korrekte. Ser de ut til å tro, i alle fall.

Jeg fatter ikke at jeg føler at jeg må si det engang. Dette er ikke muslimer sin feil. Og det er ikke noe jeg sier fordi jeg er så naiv og så fokusert på å være respektfull at jeg er blindet. Er det homofobisk innhold i koranen? Ja. Er det homofobisk innhold i de fleste store religioner? Ja. Er det viktig å være kritisk til religion? Ja. Er det mye terrorisme i den muslimske verden? Ja. Skal religionsfrihet omfatte terrorisme? Nei. Er det noensinne ok at religion og politikk/statsmakt blandes? nopetynope. Det syns ikke jeg. Å ja da, Islam burde kritiseres, som alt annet. Islam som politisk religion. Islam slik den iblant blir omhyggelig skånet for kritisk vurdering og tolkning. Islam slik den brukes som våpen. Islam slik den brukes til å undertrykke og påføre skam. Men det er altså virkelig ikke alle muslimer som bruker Islam på denne måten. Islam, som andre religioner, kan eksistere, og eksisterer, i den moderne verden. På fredelig vis. Som noe godt. Det er mulig. Folk gjør det hver eneste dag. Jeg har møtt dem, sett dem, hørt dem. Malala Yousafzai er muslim. Muhammad Ali var muslim.

Er det sivile, "vanlige" muslimer som begår terrorhandlinger? Nei, det er et fåtall ekstremister. Ja, et fåtall. Er det den vestlige verden som lider mest under det disse ekstremistene gjør? NEI, det er sivile, "vanlige" muslimer som virkelig IKKE vil assosieres med ekstremistene. Er det bare muslimer som begår terrorhandlinger i det store og det hele? KJEMPENEI. Vet du hvem andre som terroriserer befolkningen i midtøsten? Norske og amerikanske soldater, blant annet. Vi tror kanskje vi er de snille. Ha og ha - det kommer an på øyet som ser. Det vestlige øyet har en fabelaktig evne til å se igjennom fingrene med det vesten gjør. Se bl.a. Verdenshistorien. Hashtag Colombus Day.

Den muslimske verden har mange problemer. Et av de største er ekstreme islamistiske terrorgrupper som ISIL. ISIL, har du kanskje merket, liker å ta på seg æren for terrorangrep. Vet du hva som gjør ISIL glade? Muslimhat i vesten. De VIL at vesten skal fremmedgjøre muslimene. De VIL at det skal være krig mellom Islam og resten av verden. "Muslimene" vil ikke det, men ISIL vil det. Ikke gjør arbeidet deres for dem. Det er det første det koker ned til her: Det er et råttent, ubrukelig svar, at "det er muslimene sin skyld alt sammen". Det fører ikke til noen ting, annet enn at terroristene får den polariserte, hatefulle verden de har så lyst på. Vær litt nyttig i stedet. Bygg broer. Stikk kjepper i hjulene for ISIL og bygg broer.

Det er ikke dumt og naivt og fjollete å ha et åpent sinn. Jeg tuller ikke. Barnebøker har faktisk rett, I shit you not. Hating = dårlig strategi. Inkludering, respekt, samhold, forståelse = god strategi. Kanskje det er for enkelt for deg. Kanskje du er for intellektuell og interessant til å godta at Disney-moralen holder mål. Kanskje du på død og liv må føle at du lever i en gritty verden og bare du har skjønt det. Kanskje du bare syns det er spennende å leke devil's advocate. Deg om det. For de fleste av oss er det dessverre ikke en artig hypotetisk diskusjon. Det er liv og død. Det er uten stans. 

Men det andre det koker ned til, er altså Love trumps Hate. Jess. Kliss. For du skjønner, det er muslimer også som gråter over Orlando. Det er drøssevis av skeive muslimer der ute. "Muslim" er ikke på langt nær en tilstrekkelig fellesnevner her. Det er ikke roten til problemet. It doesn't add up. Vi lever alle i en homo/bi/transfobisk (++) verden. Verdens ledende nasjon greier ikke å slutte å lage lover om hvor transfolk får pisse, for faen. Det er en grunn til at vi har Pride. Kampen er ikke over. Og Islam er ikke alene ansvarlig for det, selv om den har sin del av ansvaret. 

Homofober, derimot, er ansvarlige som bare det. Her kommer:

3. Homohaterne. 
Og:
4. De som av en eller annen vanvittig grunn forsvarer homohaterne. 

Dette! Dette er noe av det rareste jeg ser i disse dager: folk som løper til for å forsvare homofobi. "Vi har alle forskjellige meninger". "Vi kan ikke være enig i alt". "Jeg respekterer deg selv om jeg ikke aksepterer din livsstil" (livsstil?) "Homofober har også lov til å mene det de vil". "Ikke legg skylden på alle homofober. Én mann gjorde dette." (åh! Nå er det plutselig én mann?)

Visst har homofober lov til å mene det de vil. Men "LGBT-mennesker fins ikke" / "LGBT-mennesker er syndere og fortjener død og helvete" / "LGBT-mennesker er ekle og jeg hater dem" er ikke en "mening" på linje med "Toy Story 3 var bra" eller "Syltetøy er godt". Det er stygt, slemt, fælt og ondskapsfullt å mene disse tingene, uansett hvor lov du har, og det er grusomt å si dem høyt og legitimere sånne synspunkter! Enhver som noen gang har sagt at homofili er en styggedom, har min fulle velsignelse til å ha skikkelig dårlig samvittighet. De kan vær så god kjenne på det ansvaret folk prøver å legge på muslimer. Alle som hater, diskriminerer og trakasserer LGBT-mennesker. Sett i gang og ta det til dere. Dette er det de gjør, de verste av de verste blant dere. Er du stolt av å være blant dem? Dette er det hatet deres skaper. Ville alle homofober gjort som Mateen? Åpenbart ikke. Er de unnskyldt? Ikke faen. Å, ja da, de har lov til å mene det de vil, men det har jeg også. Og jeg mener at når du syns verden hadde vært bedre uten meg, trenger ikke jeg å ha noe respekt for deg heller. Jeg trenger ikke være hyggelig. Jeg trenger ikke gi deg noe plass på facebook-feeden min. Jeg trenger ikke skaffe deg noe talerør. Jeg trenger ikke, og jeg orker ikke, høre på dritten din. 

Mateen var ikke dypt religiøs, ifølge hans far. Han var ikke spesielt knyttet til sin religion. Flere og varierte beskrivelser dukker opp om ham, og ifølge de fleste var han voldsomt homofobisk og sa ofte hatefulle ting om LGBT-samfunnet. 

Alle muslimer er ikke homofobiske. Alle homofobiske er definitivt homofobiske. Der har du syndebukk-gruppen din, hvis du trenger en. Homofobi. Til helvete med homofobi. 

5. De som prøver å ignorere hvem dette ble gjort mot.

"Det spiller ingen rolle at dette angrepet var rettet mot LGBT-samfunnet". "Dette var et angrep på alle frie mennesker". "Ikke få dette til å handle om seksualitet eller rase". 

Jeg tror dette kommer fra et ønske om å være hevet over alle skiller mellom mennesker. De som sier sånt tror det er åpensinnet og vakkert. Det er disse menneskene som sier at "de ikke ser rase". At det ikke er viktig for dem. "Vi er alle mennesker."

Så her er det de tydeligvis ikke skjønner: For oss som ER LGBT, spiller det en STOR rolle. Det spiller en kjempestor rolle. Et slikt voldsomt hat mot noen, fordi de er en av oss. Det spiller en rolle at slikt hat får lov til å blomstre i verden - det er fortsatt en stor del av politikken. Det er kontroversielt hvorvidt vi får gifte oss med hvem vi vil. I store deler av verden blir vi aktivt forfulgt og mishandlet. Å ignorere alt dette er ikke inkluderende; det undergraver en stor del av sorgen. Du aksepterer ikke skeive ved å late som vi ikke er skeive, at det ikke betyr noe. Du bare unngår å anerkjenne at vi er oss. "Se, jeg kan late som om dere er akkurat som meg. Var ikke det pent av meg?" Nei. Ikke helt. Det var dessuten Latino night, og Pulse var generelt et samlingssted spesielt for svarte og latinamerikanske skeive. Mateen valgte bevisst Latino night. Det var ikke tilfeldig at så mange av ofrene var latinamerikanske. Ikke glem det. Aldri glem det.

6. De som fortsatt forsvarer USAs våpenpolitikk.

Dette har blitt illustrert i utallige tweets og bloggposter. Hvor idiotisk det er at frihet av en eller annen grunn betyr "rett til å kjøpe våpen laget for å drepe andre mennesker med", for så mange amerikanere. Det fins IKKE SPOR AV GRUNNLAG for å påstå at skytevåpen til alle og enhver gjør samfunnet tryggere. Tvert imot. Jeg blir sprø av å se hvor fantastisk tom i skolten det går an å være, for jammen skal de ha pistolene og geværene sine likevel. Bare slutt, USA! Kutt ut! Dropp det! SLUTT Å SELGE SKYTEVÅPEN TIL ALLE SOM VIL HA! DE SKYTER FOLK MED DEM! Hvor vanskelig kan det være??

7. Sjef-skrotingen. Drumpf.

Herr Fuckface Drumpf, med sin helt vanvittig taktløse respons til hendelsen, er bortimot symbolet på alt som er avskyelig med vesten. Fjeset på kapitalisme gått amok. Xenofobi i tilnærmet menneskelig form. Den mannen kommer til å gjøre det enda enklere å følge Mateens forferdelige eksempel. Den mannen kommer til å få i stand et USA med hat og diskriminering som hobby. Jeg er så redd for alle mogai-folk som risikerer å bli utsatt for ham og hans regime. Ikke stem på ham. Ikke stem på ham. Ikke stem på ham.
 

Sånn.

Det jeg vil, kort og godt, er at folk skal hjelpe. Si noe av betydning. Gjør noe av betydning. Ikke hat, og ikke forsvar hat. Ikke skap mer konflikt. Ikke sett ytringsfriheten din foran all skaden du kan gjøre ved å være en drittsekk for enhver pris. Hold kjeft og lytt til dem som er inne i det. Diskutér dette fordi du bryr deg og vil gjøre det bedre, ikke for å virke opplyst, ikke for å være edgy, ikke for å trashe muslimer, ikke for å få rett. Ikke tro at objektivitet har noen betydning her. Dette er personlig. Dette er så personlig. 


Les mer:
http://scroll.in/article/810093/orlando-shooting-its-different-now-but-muslims-have-a-long-history-of-accepting-homosexuality
http://www.nytimes.com/2016/06/26/opinion/sunday/aziz-ansari-why-trump-makes-me-scared-for-my-family.html?_r=0
https://www.facebook.com/sarah.leblanc.718/media_set?set=a.10101369198638985&type=3
http://everydayfeminism.com/2016/06/allies-after-orlando/
http://www.politifact.com/truth-o-meter/article/2016/jun/14/obama-vs-trump-radical-islam/
http://www.upworthy.com/what-i-want-you-to-talk-about-when-you-talk-about-the-orlando-shooting
 

 

Translation:

I've been working on this text for more than a week. It's been difficult to get everything right, because there's so much I want to say and I'm a bit scared to say it - but not too scared.

First of all: What has happened is so horrible. It is now two weeks ago, but it still feels new. And I'm upset. Not as upset as those directly affected, of course not, but when this many people are shot dead because they are like you, you're left with a very awful feeling. You're crushed and angry at the same time. And scared. Mostly on behalf of others. It's june. It's Pride.

I've been quite caught up in the media following the shooting, and it is very nice to see all the support and solidarity that's happening. In my circles, most people by far feel as I do. But there are plenty of others. On the radio I hear how many Norwegian teens genuinely believe we are at war with Islam. Not with terrorists - with Islam. People congratulate themselves on «predicting this from the muslims» (yes, I'm referencing the talking piece of foreskin that is the GOP presidential candidate in the US).

If it were only a few extreme racists behaving inappropriately, I wouldn't have cared. Every time something terrible happens, there's the odd idiot who thinks it's a good time to take the stage for the sake of personal interest and winning. But they are becoming so many. The refugee crisis alone has brought out a shocking amount of disgusting attitudes. I was completely taken aback with disappointment in my country, a country I really thought had gotten a grip. Cruel, dehumanzing things spewed out on social media every single day. Just take a look at some of the stuff people are actually saying to/about immigrants after Brexit. What the fuck?

Now, here we go again. A man of muslim heritage has killed tens of LGBTQIAP+ people (I will shorten this to LGBT in the remainder of the post). What will the liberals say now? That's their question; the people who stand ready to push their agenda through the memory of the dead, hours after the massacre.

I've reconstructed them and given them a piece of my mind.

1.The full-on islamophobes. Those who can't blame the Religion Islam fast enough. Not the concept of religion itself, not religious fanatism, not extremism or terrorism. Islam. All muslims.
And:
2. The (self-proclaimed) Rationalists. Those who have chosen themselves as the Voice of Reason in the name of their objectivity, and are mainly preoccupied with showing the world how right they are and how mass-murder strengthens their intellectual status on social media. Because they are not affected by this, or, for the most part, other kinds of oppression or discrimination, and can therefore have real opinions. We who are emotionally invested, you see, can not. We've lost our good judgement to empathy and personal involvement. We just don't understand it's all the muslims' fault, because we're more concerned with being politically correct. Or, so they seem to think.

I can't believe I actually feel that I need to say it. This isn't muslims' fault. And that's not something I'm saying because I'm so naïve and so caught up in being respectful that I'm blinded. Is there homophobic content in the Quran? Yes. Is there homophobic content in most big religions? Yes. Is it important to be critical of religion? Yes. Is there a lot of terrorism happening in muslim countries? Yes. Should freedom of religion include terrorism? No. Is it ever okay for religion to be a part of politics and ruling powers? Nopetynope. I do not think so. Oh yes, Islam should be criticised, like everything else. Islam as a political religion. Islam as it is sometimes carefully shielded from critical assessment and interpretation. Islam as it is used as a weapon. Islam as it is used to oppress and inflict shame. But by no means does every muslim use Islam this way. Islam, like other religions, can exist, and does exist, in the modern world. Peacefully. As a good thing. It is possible. People do it every day. I've met them, seen them, heard them speak. Malala Yousafzai is a muslim. Muhammad Ali was a muslim.

Are civilian, «regular» muslims the ones who commit acts of terror? No, it's a very small number of extremists. Yes, a very small number. Is the western world the biggest victim of what the extremists do? No, that's the civilian, «regular» muslims who have ZERO WISH to be associated with those extremists. Are muslims the only ones commiting terrorist acts to begin with? BIG NO. Do you know who else terrorize people in the middle-east? Norwegian and American soldiers, to name some. Perhaps we think we are the nice ones. Har har - that is in the eyes of the beholder, and the western eyes are frightfully skilled at ignoring stuff the western world actually does. See for instance: the History of the World. Hashtag Colombus day.

The muslim world has many issues. One of the major ones is Islamist terror groups such as ISIL. ISIL, you may have noticed, like to take credit for terrorist attacks. You know what makes ISIL happy? Islamophobia in the western world. They WANT the western world to alienate muslims. They WANT a war between Islam and the rest of the world. «The Muslims» don't want that, but ISIL do. Don't do their work for them. That's the first thing this all boils down to: It's a shitty, useless response, that «it's all the muslims' fault». It leads to nothing, other than the terrorists getting the polarized, hateful world they want so badly. Be a little useful instead. Build bridges. Sabotage ISIL and build bridges.

It isn't stupid or naïve or silly to have an open mind. I'm not joking. Children's books have got it right, I shit thee not. Hate = bad strategy. Respect, solidarity, understanding = good strategy. Maybe that's too easy for you. Maybe you're too intellectual and interesting to accept that Disney-ethics hold true. Maybe you just really need to feel that you're living in a gritty world and you're the only one who gets it. Maybe you just think it's exciting to play devil's advocate. That's great for you. For most of us, however, it's sadly not a fun hypothetical discussion. It's life and death. It's non stop.

But the other thing it boils down to, is in fact Love trumps Hate. Yep. Mushy stuff. Because you see, there are muslims as well who are crying over Orlando. There are countless queer muslims out there. «Muslim» is not even close to being an adequate common denominator here. It's not the root of the problem. It doesn't add up. We're all living in a homo/bi/trans(++)phobic world. The world's leading nation can't seem to stop making laws about where trans people can pee, for fuck's sake. There's a reason we have Pride. The fight isn't over. And Islam is not solely responsible for this, even though it too has its share of the responsibility.

Homophobes, however, are responsible as all hell. Here comes:

3. The haters.
And:
4. Those who for some incredible reason defend the haters.

This! This is some of the weirdest shit I see these days; people rushing to the defense of homophobia. «We all have different opinions». «We can't agree on everything». «I respect you even if I don't accept your lifestyle» (lifestyle?) «Homophobes have a right to their own opinions, too». «Don't blame all homophobes. One man did this.» (Oh! Now suddenly it's one man?)

Sure, homophobes have a right to their own opinions. But «LGBT people don't exist» / «LGBT people are sinners who deserve death and hell» / «LGBT people are gross and I hate them» isn't an «opinion» along the lines of «Toy story 3 was good» or «Jam tastes nice». It is mean, awful, terrible and downright cruel to mean these things, no matter how legal it is, and it's horrible to say them out loud and legitimize views like that! Anyone who has ever said that being gay is a disgusting thing, has my full blessing to feel really guilty. They can go ahead and feel that responsibility people try to place on muslims. Anyone who hates, discriminates against, or harrasses LGBT people. Come on, take it in. This is what they do, the worst among you. Are you proud to be one of them? This is what your hate breeds. Would all homophobes do what Mateen did? Clearly not. Are they excused? Hell no. Oh yeah, they're allowed opinions, but so am I. And my opinion is that when you think the world would be better without me, I don't need to have a shred of respect for you either. I don't have to be nice. I don't have to make room for you on my facebook feed. I don't need to provide you with a platform. I don't need, and I can't be bothered, to listen to your crap.

Mateen was not devoutly religious, according to his father. He was not particularly attatched to his religion. More and more various descriptions of him are surfacing, and according to most he was seriously homophobic and often said hateful things about the LGBT community.

All muslims aren't homophobic. All homophobes are definitely homophobic. There's the group you should blame, if you need one. Homophobia. Fuck homophobia.

5. Those who try do deny who this was done to.

«It doesn't matter that this attack was against the LGBT community». «This was an attack on all free people». «Don't make this about sexuality or race».

I think this comes from a place of wanting to rise above all divides between people. Those who say it think it's open-minded and beautiful. These are the people who say that they «don't see race». That it doesn't matter to them. That «we're all people».

So here's what they clearly don't realize: To those of us who ARE LGBT, it matters. It matters a huge deal. Such a violent hatred against someone because they're one of us. It matters that hatred like that is allowed to blossom in the world - it's still a large part of politics. It is actually controversial whether or not we should get to marry whoever we want. In large parts of the world we're still actively persecuted and mistreated. Ignoring all this isn't inclusive; it undermines a big part of the grief. You're not accepting of queer people by pretending we might as well not be queer, that it doesn't make a difference. You just fail to aknowledge that we're us. «Look, I can pretend that you're exactly like me. Wasn't that nice of me?» Not quite. Moreover, it was Latino Night, and Pulse was in general a safe haven for black and latinx queers. Mateen consciously chose Latino Night. It was not a coincidence that so many of the victims were latinx. Do not forget that. Never forget that.

6. Those who still defend the US gun policies.

This has already been addressed through countless tweets and blog posts - how idiotic it is that to so many americans, freedom somehow means «the right to buy weapons designed for killing other people». There is not a SHRED OF EVIDENCE that easily accessible guns to everyone makes for a safer society. On the contrary. It drives me nuts to see how unbelievably empty-headed it's possible to be, because oh, they insist on having their guns all the same. Just stop it, USA! Quit! Drop it! STOP SELLING GUNS TO ANYONE WHO WANTS ONE! THEY SHOOT PEOPLE WITH THEM! How hard can it be??

7. The dickhead-in-chief. Drumpf.

Mr. Fuckface Drumpf, with his unbelievably tactless response to the shooting, is pretty much the symbol of everything repulsive about the western world. The face of capitalism gone amok. Xenophobia in more or less human form. That man will make it easier still to follow Mateen's dreadful example. That man will create a USA with hatred and discrimination as its hobby. I am so scared for every mogai person who risks being subjected to him and his regime. Don't vote for him. Don't vote for him. Don't vote for him.


There.

What I want, in short, is for people to help. Say something that matters. Do something that matters. Don't hate, and don't defend hate. Don't stir up more conflict. Don't put your freedom of speech before all the damage you may do by being an asshole at all costs. Shut up and listen to the people who are in it. Discuss this because you care and want to make it better, not to seem enlightened, not to be edgy, not to trash muslims, not to be right. Don't think for a second that objectivity matters here. This is personal. This is so fucking personal.

 

Read more:
http://scroll.in/article/810093/orlando-shooting-its-different-now-but-muslims-have-a-long-history-of-accepting-homosexuality
http://www.nytimes.com/2016/06/26/opinion/sunday/aziz-ansari-why-trump-makes-me-scared-for-my-family.html?_r=0
https://www.facebook.com/sarah.leblanc.718/media_set?set=a.10101369198638985&type=3
http://everydayfeminism.com/2016/06/allies-after-orlando/
http://www.politifact.com/truth-o-meter/article/2016/jun/14/obama-vs-trump-radical-islam/
http://www.upworthy.com/what-i-want-you-to-talk-about-when-you-talk-about-the-orlando-shooting

Om rosa

Da jeg var to-tre år likte jeg å leke Snehvit, og jeg likte å leke sjørøver. På den tiden hadde jeg ingen rosa klær. I alle fall ikke det jeg husker, eller har hørt, eller sett bilder av. Den første yndlingsfargen jeg kan huske å ha hatt, er gul. Jeg hadde helt kort hår og klær i alle regnbuens farger.

Jeg tenkte ikke over det selv, men det var (i alle fall delvis) bevisst fra foreldrene mine sin side. Da jeg begynte å være mer sammen med andre barn, og da jeg begynte i barnehage, fikk jeg øynene opp for rosa.

Rosa.

Det var allmenn kunnskap blant (nesten) alle de andre små jentene at det beste verden hadde å by på, det var rosa. Gjerne var det mykt eller pusete eller glitrende i tillegg. Barbies hus var rosa. De fineste kjolene var rosa. De peneste blomstene var rosa. Alt som kunne være rosa burde være det. Rosa var koselig. Jentete. Fellesskap. Det som skilte oss fra guttene. Hadde jeg hørt om intersex- og ikke-binære personer, ville jeg sikkert spurt «men hva er yndlingsfargen deres, da?»

Jeg følte det, også. Jeg fikk det ikke inn med teskje, ingen sa det til meg, men jeg kjente det på meg. Rosa betydde jente, og jeg likte jenter uendelig mye bedre enn gutter (enten handlet det om tilhørighet, eller så kanskje hjernen min allerede da visste at jeg var bifil, hvem vet). Jenter var stillere, og jeg likte ikke støy. Jenter likte Snehvit, sånn som meg. Og de andre jentene omga seg med rosa, rosa, rosa.

Jeg følte hvordan rosa var alt som var fint her i verden. Det var den delikate, luksuriøse, søte, myke fargen. Rosa ting luktet jordbær og roser og smakte sukkertøy. Det var trygt og innbydende med rosa. Rosa ble min nye yndlingsfarge, så klart. Hva skulle det ellers være?

Senere har jeg spekulert. Likte jeg rosa, eller falt det meg bare aldri inn at fine ting kunne ha andre farger? Jeg aner ikke. Men jeg følte meg vitterlig ikke hjernevasket eller noe sånt, og ulykkelig, det var jeg absolutt ikke. Selv om jeg ønsket meg flere rosa ting. Jeg fikk viljen min innimellom; jeg fikk den rosa, mamma og pappa kom aldri og sa at det var på tide med en ny yndlingsfarge. Men jeg ble fort klar over at de ikke hadde sansen for rosa selv. Og jeg kunne ikke begripe hvorfor. Rosa var jo finest? Visste de ikke det?

Det var veldig enkelt å like rosa. Lekebutikkene var delt inn i gutteavdelingen og den rosa avdelingen. Vi fikk bare en farge, men så var den vår også. Guttene kunne bare prøve seg. Hvilket de ikke gjorde, vanligvis. Gutter kunne ikke like rosa. De måtte ikke oppføre seg som om de var jenter. Det var nedverdigende.

Etter hvert som jeg ble eldre hang jeg meg på. Jeg kom jeg inn i den obligatoriske anti-rosa-fasen. De fleste jenter har nemlig denne også, på et eller annet tidspunkt. Jeg-er-ikke-som-andre-jenter-fasen. Jeg «innså» at jo, det var visst litt nedverdigende med jentete ting? De jentene som er «som en av gutta» er visst de kuleste? Så jeg sa fra meg rosa. Jeg ville ikke assosieres med det, det rosa, den klissete prinsessefargen. Jeg var ikke sånn. Jeg var interessant. Yndlingsfargen min var rød. Rød var bare en farge uten kjønn, og jeg var edgy. Jeg hadde både guttevenner og jentevenner, og var helt enig i at «guttevennene var det mye mindre drama med.» Jeg leste masse bøker, ville være heks i stedet for prinsesse, jeg oppdaget ny musikk, og jeg hatet rosa.

Man har det mye gøyere i denne fasen, men på sin egen måte er den også litt skrudd. Og rosa var like mye determinanten i mitt statement da jeg ikke likte den, som da jeg var besatt. En ny måte å definere meg selv på. Gjennom rosa.

Nå er jeg voksen. Yndlingsfargen min er lyseblå. Jeg assosierer lyseblått med fine kjoler og pene blomster, blant annet. Hjemme har vi rosa middagstallerkener og rosa sengetøy, forloveden min og jeg. Rosa er en farge som alle andre, og hjemmet vårt er fargerikt. Vi har mest grønt og lilla, men jeg liker rosa ganske godt også. Tannbørsten min er rosa. Rosa mentos er de beste. Jeg har et nokså avslappet forhold til prinsessefargen. Jeg assosierer den med alt fra trollkrem til neglelakk til brystkreft-kampanjen. Å stille seg nøytral til rosa er revolusjonerende. Det i seg selv er sprøtt å tenke på.

For rosa er ikke en farge som alle andre, tross alt. Rosa betyr noe. I lekebutikkene er det mer rosa enn noen gang før. Butikkene er fulle av rosa bøker, og det betyr at jenter skal lese dem. Jenteklær er rosa (eller de har Frozen-motiv). Lego er rosa. Om morgenen passerer jeg barneskolen, det er haugevis av unger der, og jeg pleier å se etter jenter som ikke har rosa yttertøy, men jeg finner ingen. Jeg leser om gender reveal parties, fester for gravide hvor babyens kjønn blir avslørt, og det regner rosa tøy, rosa bleier og rosa muffins. Det er slett ikke bare jeg som har (hatt) et helt annet forhold til rosa enn andre farger. Rosa er kode. Rosa er avgrensning, et sett verdier, en klubb. Rosa er en identitet, og den står klar og venter på deg idet du blir født med to X-kromosomer.


Bilde: Designlovefest.com

Rock on, Ladies


bildekilde
 

Hurra for alle som identifiserer seg som kvinne! Og for alle som kjemper for at dette ikke skal være en ulempe uansett hvor i verden vi befinner oss! Let's face it: det er det dessverre veldig ofte. Og det å være feminist kan være slitsomt, frustrerende og utfordrende (se her for eksempler), men jeg har aldri hørt om noen som har sluttet. En gang feminist, alltid feminist, har jeg inntrykk av. Motgang er motivasjon.

For det er greia - de av oss som brenner for likestilling tenker på dette hver eneste dag. Og jeg vil at kvinnedagen likevel skal ha noe eget. Så i dag vil jeg at vi skal feire! Ikke glemme hvor langt vi har igjen, men feire hvor langt vi har kommet, feire alle som har gjort en forskjell, alle rettighetene vi engang var foruten, alle lovendringer som har reddet noen. Alle som har blitt tryggere i sin egen kropp, alle som kom ut av skapet, alle aktivister. Alle som har våget å sloss mot et undertrykkende regime. Alle som har tort å tale kvinnesak på nettet. Alle som har funnet friheten. 

Fy faen, jenter! Dere greide det!!

<3 Klem, Ingeborg.

Why so sensitive...?


Bilde herfra.

 

«Folk har blitt så overfølsomme. Det er ikke lov til å si noenting lenger.»

 

Jeg syns jeg leser eller hører ting som dette minst én gang om dagen. Det dukker opp når noen kler seg ut som indianer og blir kritisert for det. Det dukker opp når kvinner fraber seg catcalling og får høre at «det er jo et kompliment». Det dukket opp en tid tilbake da en svensk blogger påpekte urettferdigheten i lys beige plaster, og skandinaviske facebook-ere fløy i taket over at «alt er visst rasistisk nå!» Det dukker opp hver gang folk misforstår poenget med trigger warnings. Det dukker opp når hvite mennesker som aldri har opplevd rasisme, ikke skjønner hvorfor det ikke er greit å si n-ordet lenger («Det var jo ikke et stygt ord før! Jeg mener ikke noe vondt med det! Hva skal jeg ellers si?»). Det dukket opp da nordmenn igjen kom i harnisk over det nøytrale pronomenet «hen». Det dukker opp når folk tror kritikk er en trussel mot ytringsfriheten. Det dukker opp når folk blir personlig fornærmet av konseptet politisk korrekthet, og ikke skjønner hvor ironisk det er.

Verden forandrer seg hele tiden. Den enkle versjonen er at «folk syter mer.»

Den lengre versjonen innebærer at vi har kommet lenger enn noensinne innen likestilling. Vi har mye større tilgang til informasjon enn vi har hatt tidligere. Vi har et digitalt samfunn som skaper talerør til flere, hvorav veldig mange ikke hadde noe slikt før. Vi har et større utdanningstilbud - vi kjenner verden rundt oss bedre, flere kan lese, skrive, uttale seg. Vi har mye mer kunnskap om psykisk helse. Vi har et samfunn hvor det begynner å bli ikke bare akseptert, men positivt, kult, med mangfold.

Jeg syns ikke dette er negativt.

Den lengre versjonen beskriver et samfunn hvor urfolk har backing og arenaer til å si klart og tydelig: «Min kultur er ikke et kostyme. Det er sårende og respektløst når min identitet blir solgt som en billig karnevalsdrakt til hvite barn, mens regjeringen forsømmer dem som faktisk tilhører min kultur i virkeligheten.» 

Den lengre versjonen beskriver et samfunn hvor kvinner får snakke og bli hørt i større og større grad. Hvor tradisjonelle «feminine» verdier blir anerkjent - verdier som omsorg, omtanke og hensyn. Hvor kvinner kan si «catcalling er ubehagelig, dehumaniserende og skummelt,» og kanskje endelig bli tatt på alvor.

Den lengre versjonen beskriver et samfunn hvor mennesker av alle bakgrunner og hudfarger lever tett på hverandre, og mennesker med mørk hud kan si: «jeg skulle ønske det fantes plaster som matchet huden min også.» Kanskje et samfunn hvor folk så kan tenke «javisst. Det var en god idé. Kanskje vi skulle begynne å produsere plaster i forskjellige farger.» Eller til og med «jeg skjønner at det du sier her ikke handler om plasteret først og fremst, men om måten hvit hud gjøres til normen i samfunnet selv om langt fra alle er hvite.»

I den lengre versjonen blir PTSD anerkjent som en lidelse på lik linje med kraftig allergi. Vi skriver «inneholder spor av nøtter» på matvarer så folk ikke skal få anafylaktisk sjokk. Vi har trigger warnings i form av skilt langs veien som varsler om spesielt skarpe svinger og glatte partier. Og vi setter varsel på tekster som inneholder følsomt materiale om seksuelle overgrep eller krigshandlinger, ikke for å være hipster og hindre andre i å overvinne PTSD, men for å gi f.eks. voldtektsofre mulighet til å forberede seg på en mental påkjenning, og til å ikke lese akkurat den teksten når de er sårbare. I den lengre versjonen vet vi at folk flest kjenner og styrer sin egen psykiske helse, og hvor lite det koster å legge fram et enkelt verktøy.

I den lengre versjonen fins det folk som forstår at mørkhudede mennesker faktisk avgjør hva som er sårende mot mørkhudede mennesker. Og når en mørkhudet person sier «dette ordet har fått sterke negative konnotasjoner, det har blitt et skjellsord, og jeg blir såret når du bruker det om meg,» så er det forhåpentligvis nok. Kanskje de til og med skjønner at skylden ikke ligger hos den som blir såret, men hos dem som ødela ordet og begynte å bruke det som et skjellsord i utgangspunktet.

I den lengre versjonen har vi fått et samfunn med mer (om ikke på langt nær nok) åpenhet og aksept rundt det å være trans. Noen av oss forstår, og andre er i det minste villige til å ta transpersoners ord for, at det binære kjønnsbegrepet og de binære pronomenene ikke omfatter alle. Det er i økende grad et samfunn hvor det er ok for mennesker langs hele genusspekteret å si «dette er min identitet, og her er det jeg vil at du skal kalle meg.»

Den lengre versjonen beskriver et samfunn hvor også de som ikke tilhører den mest priviligerte samfunnsgruppen - velstående, voksne, funksjonsfriske, straighte, hvite cis-menn (før haglskura kommer: nei, det er ikke noe galt med velstående voksne funksjonsfriske straighte hvite cis-menn) - har og bruker muligheten til å si fra. Vi har ikke plutselig blitt følsomme. Vi har bare sluttet å holde kjeft om alt som har gjort vondt bestandig. Det har blitt lov å være følsom. Det har blitt greit å kreve at samfunnet er inkluderende og lagt til rette for minoriteter også (altså ikke i stedet for majoriteten). Vi har slept verden til et punkt hvor det er blitt lov å si: «Dette er undertrykkende.» «Dette er sårende.» «Dette er dehumaniserende.» «Dette underbygger stereotyper.» Dette syns jeg er veldig positivt. Og disse utsagnene sier ikke «Du er en dum dumming», som mange ser ut til å tro. De sier ganske enkelt «Dette er unødvendig.» Det er det som er nøkkelordet.

Unødvendig.

Det er unødvendig å kle seg ut som indianer når virkelige indianere føler seg krenket av det. Det fins massevis av andre ting å kle seg ut som.

Det er unødvendig å plystre og rope seksuelle ting etter jenter som går nedover gaten, når disse jentene syns det er skremmende og heller vil være i fred.

Det er unødvendig å gjøre «hudfarget» synonymt med «lys beige» når hud kommer i alle mulige nyanser av beige og gyllent og brunt og hvitt og sort og gult og rosa.

Det er unødvendig å si til mennesker med psykiske lidelser at å bevisst manøvrere mot eller bort fra triggere er å la seg curle.

Det er unødvendig å si n-ordet når du VET at det sårer masse mennesker.

Det er unødvendig å kalle en transjente «han» mot hennes vilje fordi det er bare det du er vant til, eller fordi hun «ser ut som en gutt».


Sensitivitet og politisk korrekthet skal ikke være et digert hinder i hverdagen; da har de overspilt sin rolle. Det finnes situasjoner hvor det er nødvendig å sette følelser i andre rekke. Selvsagt gjør det det.  Men det er i stunder hvor mer enn ego og gammel vane står på spill. 

 

 

La oss for himmelens skyld spørre oss selv hvorfor sensitivitet har så dårlig rykte.

Hvorfor tror vi at politisk korrekthet handler om å vise seg som det såkalte godhetstyranniets gullunge?

Hvorfor tror vi at vanlig høflighet er det samme som sensur?

Hvorfor tillegger vi andre mennesker og andre folkegruppers følelser og integritet så lite verdi, selv i sammenhenger hvor det ikke koster oss noe å ta hensyn?

Hvorfor er vi så redde for å bli kalt rasister? Er det fordi vi mistenker at vi faktisk har rasistiske holdninger liggende i hjernens innerste kroker? 

Det er unødvendig, når folk gjør deg oppmerksom på at det du sier eller gjør er diskriminerende, å skylde på at det ikke var vondt ment. Å snu det slik at det var den andre personen som var dum og ble lei seg, det skulle h*n ikke blitt. Å få hele situasjonen til å handle om din stolthet. Å tro at sårende ting ikke er sårende når de ikke ble gjort med vilje. Tråkker du noen på tærne så gjør det vondt uansett om du siktet på dem eller bare kom borti ved uhell. Ta det til deg. Si unnskyld. Lær litt. Ton ned egoet noen hakk. Ingen er feilfri og du blir ikke stemplet som rasist for alltid bare fordi du sa noe feil. Ikke vær så redd for det. Jeg brukte n-ordet før jeg forsto hva det innebar. Jeg kledde meg ut som indianer en gang. Jeg har brukt feil pronomen om en transperson. Så lærte jeg mer, og endret oppførselen min deretter. Fordi det var ikke noe stort offer for meg å slutte å såre andre. Det var ikke verdens undergang og jeg kommer til å gjøre feil igjen. Oh well. Jeg fortsetter å prøve for det. Fordi jeg bryr meg.

La oss snu litt på ligningen, hm? Det er, slik jeg ser det, kanskje nettopp motstanderne av «all denne hersens politiske korrektheten» som er blitt så altfor følsomme. Som oppfatter det faktum at andre blir såret og sier det høyt som en fornærmelse mot sin egen frihet. Som syns deres egen rett til å si alle skjellsordene de vil er verdt mer enn den skaden de gjør ved å si dem. De som påstår at det som ikke krenker dem, burde ikke krenke noen. Som føler seg personlig truet av at andre også sier det de mener. 

Ytringsfriheten din er ikke truet. Myndighetene kommer ikke og arresterer deg eller straffer deg på noen måte om du sier n-ordet. Folk kommer ikke på døra og teiper igjen munnen din (ring meg hvis det skjer, så skal jeg bite det i meg). Du kan si det du tenker, i det offentlige rom, og andre kan komme etter og si hvor mye du sårer dem. Du har lov til å drite i andres følelser. Gjør det, hvis du må. Du har all rett til å være så rasistisk du bare vil. Poenget er at hadde du vært et anstendig, empatisk menneske hadde du ikke hatt noe behov for å være rasistisk. Et anstendig, empatisk menneske har ikke lyst til å si ting som sårer folk, eller underbygger stereotyper, eller dehumaniserer andre mennesker. Selv om de tidligere trodde de samme tingene var okei å si.

Og hvis du insisterer på å si dem uansett, fordi det viktigste av alt er at du får gjøre akkurat som du vil, så får du jammen ta deg sammen og takle at folk blir såret. Og at de informerer deg om det.

Ikke vær så overfølsom.

"I am not a victim and apparently that is all that matters"


http://womenagainstfeminism.com/wp-content/uploads/2014/07/35.jpg

«I don't need feminism because I am not a victim.»


Dette ser jeg overalt. Jeg trenger ikke feminisme. Jeg er likestilt. Jeg blir ikke undertrykt. Jeg er fri til å gjøre akkurat som jeg vil.

Til det sier jeg: FINT FOR DEG.

Det er virkelig supert at du ikke trenger frigjøring. Vet du hva? Det gjør ikke jeg heller. Alt tatt i betraktning er jeg ekstremt priviligert. Jeg lever i et av verdens mest likestilte samfunn og jeg har nesten aldri følt at jeg har blitt holdt tilbake fordi jeg er jente. Og det betyr at feminismen har oppnådd noe kjempeviktig, noe som ikke var en selvfølge for noen år siden.

Men jeg er ikke feminist fordi jeg syns så synd på meg selv.

Feminisme er ikke bare relevant så lenge det angår MEG, slik "women against feminism" og slike bevegelser ser ut til å tro. Det blir som å si "jeg trenger ikke en likestilt ekteskapslov. Jeg er heterofil." Eller enda bedre: "jeg vil ikke ha en likestilt ekteskapslov. Jeg er faktisk imot det. Siden jeg personlig ikke har behov for den." 

Det du egentlig sier, er: "Jeg driter i alle andres problemer. Så lenge jeg har det bra er det unødvendig å forandre noe her i verden."

 


*


Feminisme er relevant fordi muslimske kvinner som takker nei til sex eller ekteskap risikerer å bli straffet, torturert og livsvarig skadd eller drept av angrep med korrosive syreløsninger som løser opp hud, hår, øyne, vev og bein.

Feminisme er relevant fordi kvinner utgjør  5 % av ledende stillinger i all media. Dette vil si at det i overveldende grad er menn som avgjør når og hvordan kvinner fremstilles i filmer, på TV, i bøker, i blader, i reklame og på internett.

Feminisme er relevant fordi hvert år skjer det opptil 16000 voldtekter eller voldtektsforsøk i Norge. Av disse blir litt over 1200 anmeldt. 3 av 4 anmeldelser blir henlagt uten oppklaring. Bare omkring 130 voldtektssaker i året ender med fellende dom. Dette utgjør 1 av 100. 1 av 100 voldtektsmenn/-kvinner blir straffet, resten går fri. Sjansen for å bli hørt, trodd og oppfulgt som voldtektsoffer er så minimal at mange frarådes å ta saken videre fordi det psykiske presset ikke er verdt det. Voldtekt i Norge er på grensen til straffefritt.

Feminisme er relevant fordi voldtekt fremdeles brukes som våpen i krigføring. Ofte er målet med voldtekten å smitte offeret med HIV og Aids. I 2006 hadde over 90 prosent av kvinnene i Liberia blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det er estimert at i den kongolesiske provinsen South Kivu blir 40 kvinner voldtatt hver dag. Kongo er per i dag verst i verden når det gjelder voldtekt og andre seksuelle voldshandlinger. De siste årene har utallige kvinner (og menn) i Kongo blitt utsatt for helt umenneskelig seksuell vold - gjengvoldtekter, kjønnslemlestelse, voldtekt med skadelige objekter som trestammer eller ladde geværer. Ting tyder på at det i dag er farligere å være sivil kvinne enn det er å være soldat i en væpnet konflikt.

Feminisme er relevant for Somaliske Aisha Ibrahim Duhulow som ble steinet til døde i 2008. Anklagen var at den 23 år gamle kvinnen hadde vært utro, som om det rettferdiggjorde noe som helst. I virkeligheten var Aisha 13 år, og hun hadde blitt voldtatt. Feminisme er relevant fordi enkelte kulturer faktisk ikke skiller moralsk mellom voldtekt og utroskap.

Feminisme er relevant fordi vi er sykelig opptatt av jentekropper. Websøkstatistikker viser at foreldre er mye mer redde for å ha overvektige døtre enn sønner, til tross for at overvekt er vanligere blant gutter. Vi har likestilling når «du kler virkelig den kjolen» ikke lenger betyr «du ser tynnere ut i den kjolen». Vi har likestilling når jenter slutter å si stygge ting til sitt eget speilbilde, når mødre slutter å gå på slankekur foran døtrene sine, når vi slutter å ha dårlig samvittighet hver gang vi spiser noe, når vi kvitter oss med ideen om at det ikke går an å være både sterk, sunn, suksessrik og lykkelig med en overvektig kropp, når vi pensjonerer BMI-systemet, når spiseforstyrrelser blir en sjelden sykdom og ikke noe en av ti nordmenn lider av, når vi i fullt alvor oppfører oss som om det indre er viktigst, i stedet for å bare skrive det på facebook. Vi har likestilling når alle feite jenter kan føle seg vakker, stolt og sexy uten å bli ledd ut eller anklaget for å være et dårlig forbilde (Trigger warning: innholdet i linken er svært hatefullt og diskriminerende).

Feminisme er relevant fordi amming anses som NSFW (Not Safe For Work). Vi har likestilling når pupper slutter å være hovedfokus i øl- og bilreklamer, mens de blir sensurert når de mater en baby på facebook. Vi har likestilling når kvinnerumper slutter å være tilbehør i musikkvideoer, mens tenåringsgutter flykter i panikk ved synet av en tampong eller ordet «mensen». Vi har likestilling når kvinnekroppen slutter å anses som ekkel såfremt den ikke er seksualisert og tilpasset menns nytelse.

Feminisme er relevant fordi menn og kvinner ikke har samme muligheter og samme lønnsvilkår i arbeidsmiljøet. Fordi tallene er desto skjevere for personer med mørk hud og for trans*personer. Ikke bare er kvinnedominerte (og såkalt «feminine») yrker lavere betalt enn mannedominerte; lønnsforskjellene er tilstede også blant menn og kvinner i samme fagområde. Og kontraspørsmålet er alltid: kan ikke kvinner bare slutte å velge lavt betalte jobber? I stedet for: hvorfor anser vi alle «kvinnelige» yrkestitler - sykepleier, barnehagearbeider, bibliotekar, salgsmedarbeider - for å være mindre verdt? Hvorfor er det en selvfølge med mammapermisjon og ikke pappapermisjon? Og hvorfor gjør kvinner fremdeles to til tre ganger så mye husarbeid som menn i tillegg til å jobbe like mye og like lenge?

Feminisme er relevant fordi jenter i Kamerun får brystene strøket med glovarme gjenstander og slått flate for at de ikke skal se kjønnsmodne ut - for da vil de sannsynligvis bli voldtatt. Behandlingen er ekstremt smertefull og kan gi varige indre skader. Likevel har rundt en av fire jenter gjennomgått denne torturen, fordi mødrene deres ikke visste noen annen måte å beskytte dem på.

Feminisme er relevant fordi det fortsatt vitses om voldtekt på en måte som angriper offeret og ikke gjerningspersonen.

Feminisme er relevant fordi 42 % av amerikanske jenter i alderen fem til ni år skulle ønske de var tynnere. Fordi 81% av amerikanske tiåringer er redde for å være for feite.

Feminisme er relevant fordi spiseforstyrrelser har den høyeste dødsraten av alle psykiske sykdommer (ja, høyere enn depresjon). Opptil 90 prosent av ofre for spiseforstyrrelser er kvinner, men en rekke menn lider også av anoreksi eller bulimi. Vi har likestilling når alle kjønn har like stor sannsynlighet for å søke hjelp for spiseforstyrrelser - for i dag er mange menn redde for å få behandling for noe som anses som en «kvinnesykdom».

Feminisme er relevant fordi undersøkelser viser at vi sliter med å se kvinner som hele, komplekse, varierte mennesker med individuelle egenskaper, ønsker og krav på respekt, i stedet for objekter satt sammen av kroppsdeler som er til for å pules. Vi har likestilling når det ikke er sånn at 96 % av seksuelt objektifiserende videoer og bilder er av kvinnekropper. Vi har likestilling når vi greier å forstå at sex ikke er noe en mann gjør med en kvinne, men noe mennesker gjør sammen.

Feminisme er relevant fordi det er damer avbildet på coveret av både «manneblader» og «dameblader». Har du tenkt på det noen gang? På damebladene setter de en kvinne du skal få lyst til å være. På mannebladene setter de en kvinne du skal få lyst til å knulle. I magasinverdenen skal kvinner gjøre alt de kan for å forbedre seg selv, og menn skal gjøre alt de kan for å komme i buksa på kvinner.

Feminisme er relevant fordi 37 år gamle Maggie Gyllenhaal anses som «for gammel» til å spille kjæresten til en 55 år gammel mann. Fordi kvinner kritiseres for plastiske operasjoner og sminkebruk, men får høre at de «ser trøtte ut» eller «har forfalt» når de ikke fikser på utseendet. Vi har likestilling når kvinner har like stort sosialt løyve til å bli eldre, få rynker, valker og grått hår som det menn har.

Feminisme er relevant fordi det rår et voldsomt stigma rundt kroppshår. Vi har likestilling når alle kan barbere eller la være å barbere akkurat hva de vil uten å føle seg ekle eller få stygge kommentarer. Vi har likestilling når menn, kvinner og alle andre har akkurat like mye rett til å ha - eller ikke ha - kjønnshår.

Feminisme er relevant fordi nesten all porno lages av, redigeres av, og distribueres til menn Vi har likestilling når vi har bøttevis med variert porno både fra menns, kvinners, og alle andre gruppers perspektiv.

Feminisme er relevant fordi både staten, media, samfunnet, politiet og mannen i gata stadig kommer med signaler og direkte utsagn om at voldtekt er offerets feil.
Kvinner blir voldtatt hjemme. Kvinner blir voldtatt på skolen. Kvinner i burka blir voldtatt. Barn blir voldtatt. Menn blir voldtatt. Korte skjørt, alkohol eller flørting skaper ikke voldtekt. Voldtekt skjer fordi noen velger å voldta. Voldtekt skjer fordi vi ikke er flinke nok til å innprente hvor grensen går. Fordi massevis av folk, særlig ungdommer, skjønner ikke at det er voldtekt når hun er for full til å si nei. Det er voldtekt selv om han har stå. Det er voldtekt selv om hun protesterer bare et par ganger og ikke hele tiden. Det er voldtekt selv om dere er i et forhold. Det er voldtekt selv om dere har vært gift i tjue år. Vi har likestilling når alle i hele verden begriper at et nei alltid er et nei, og at voldtektsmenn/-kvinner aldri har rett til beskyttelse av loven.

Feminisme er relevant fordi jenter risikerer å bli drept fordi de avviste en gutts tilnærmelser. Vi har likestilling når gutter slutter å bruke begrepet «friend zone»; når menn (og kvinner) slutter å tro at man får premie for å ikke være en drittsekk. Vi har likestilling når alle skjønner at ingen noensinne skylder dem sex.

Feminisme er relevant fordi kvinner globalt mellom 15 og 44 har større sjanse for å dø av mannlig vold enn av kreft, malaria, trafikkulykker og krig tilsammen.

Feminisme er relevant fordi 35 kvinners vitnesbyrd burde være mer enn nok til å bevise at Bill Cosby er en seksuell overgriper.

Feminisme er relevant fordi mange i fullt alvor tror at kvinner er for «irrasjonelle» og «emosjonelle» til å bli tatt på alvor, til å drive politikk, til å ta viktige avgjørelser. Vi har likestilling når en opprørt kvinne ikke blir spurt om hun har mensen. Vi har likestilling når kvinners følelser ikke blir sett ned på og latterliggjort.

Feminisme er relevant fordi media fortsatt selger ideen om at menn alltid vil ha sex. Vi har likestilling når alle anerkjenner at jo, menn kan bli - og blir - voldtatt. Vi har likestilling når alle anerkjenner at mange kvinner har sterkere sexdrift enn mange menn.

Feminisme er relevant fordi homofile, lesbiske, bifile, panseksuelle, aseksuelle, intersex- og trans*personer er ekstremt underrepresentert i media og i makthavende posisjoner.

Feminisme er relevant fordi mange tror at Fifty Shades of Grey er en romantisk og realistisk fortelling om BDSM.

Feminisme er relevant fordi supermodeller er 23% tynnere enn gjennomsnittskvinnen.

Feminisme er relevant fordi jenter har 2-3 ganger større sannsynlighet for å bli overvektige dersom de blir ertet eller mobbet for vektuansett hva de veier i utgangspunktet.

Feminisme er relevant fordi kvinner på filmfestivalen i Cannes ble sendt vekk fordi de ikke hadde høye hæler på, inklusive kvinner med medisinske tilstander som gjorde at de ikke kunne bruke høye hæler. Vi har likestilling når damer kan gå ned den røde løperen i flate sko. Uten å vakle og pines i høye hæler. Uten å bli sendt bort fordi det ikke er fint nok, og samtidig bli anklaget for å være for høy, fordi det er visst forbudt for kvinner å være høyere enn mennene de er sammen med.

Feminisme er relevant fordi mange muslimske kvinner står i fare for å bli drept av sin egen familie fordi de kler seg feil, fordi de motsetter seg tvangsekteskap, har et sexliv, eller blir voldtatt. Æresdrap krever opptil 20.000 liv hvert eneste år, ifølge BBC.

Feminisme er relevant fordi 125 millioner jenter og kvinner i Afrika og Midtøsten har i dag undergått kjønnslemlestelse; en smertefull prosedyre som ikke har noen medisinske fordeler, som ofte gir varige og alvorlige skader i underlivet, og som utføres uten jentenes samtykke. Kjønnslemlestelse utføres vanligvis på bakgrunn av religiøs overbevisning, og/eller for å fjerne «urene» (les: seksuelt stimulerbare) kroppsdeler og hindre jenta i å føle seksuell opphisselse. Å skjære bort en helt frisk og funksjonell del av kroppen til et lite barn som ikke kan gi samtykke, er og blir et overgrep. Og ja, det inkluderer den mer sosialt aksepterte omskjæringen av guttebarn. Overgrep.

Feminisme er relevant fordi opptil fire millioner mennesker blir solgt som slaver hvert år. Mange av dem er mindreårige, flesteparten er jenter og kvinner, og 80 % blir solgt inn i sexindustrien. Mange kommer seg aldri ut.

Feminisme er relevant fordi mange kvinner fremdeles må kjempe en tapende kamp mot familie og autoriteter, eller oppsøke kriminelle miljøer, for å få tatt abort.

Feminisme er relevant fordi kvinner utgjør bare en femtedel av de politiske makthaverne i verden.

 

Feminisme er relevant fordi jeg er ikke halvveis engang.

 

Jeg er feminist fordi disse tingene er viktige. Selv om jeg ikke kjenner dem på kroppen

Jeg er feminist fordi jeg ser lenger enn min egen nesetipp.

Ingeborg out.

Strolling down Stereotype Lane


http://www.ap2tg.com/wp-content/uploads/2014/09/husband-wife-jokes.jpg

 

Jeg har gått en tur på internettstien og føler meg ganske koko.
Veldig mange i informasjonssamfunnet vårt bruker tid og tjener penger på å fortelle folk hvordan de skal være. Jeg har lest en haug med nettmagasinartikler og lignende om «hva alle menn vil ha»:

"your boyfriend most definitely wants to be having more sex with you. It doesn't matter if you're doing it once every six months or you go at it like bunnies 4 times a day? he still wants it more. More, more, MORE!"

"he might not tell you this, in fact he's probably too scared to through fear of it leading to a big ugly argument, but he wants to hang out with his friends more often."

"I know you think it's cute and adorable when your boyfriend rings you up late at night just to let you know he's going to sleep now and he'll talk to you in the morning, but the truth is he sees it as a chore he has to do before bed, just like brushing his teeth and taking out the trash."

«Menns instinkt har fra urtiden vært å drepe, og vende fort hjem igjen. Derfor liker de fleste menn å gå fort inn i butikker, kjøpe det som trengs og dra fort hjem igjen. I motsetning til oss kvinner som trives med å gå i timevis, blir menn fortere utålmodig og lei. Det finnes selvfølgelig unntak: For eksempel butikker som selger TV-spill, sportsutstyr eller lignende.»

«Mens du gladelig legger ut og deler om hva du har spist til lunsj, hvem du har møtt og hva som har skjedd på jobben, deler mannen din sjelden noe fra sin hverdag.»

"Men love women who can cook and women who would be willing to learn to cook for them."

"Taking care of yourself shows him you'll take good care of him as well, and since they are the ones who enjoy all the benefits of our waxing, beauty treatments and shopping, they might as well admit they like it."

"Men have infamously tender egos. We need frequent reassurance about ourselves, our career paths, our efficacy as partners, our sexual prowess, and our attractiveness (among other things)."

 "Intellectually, it doesn't matter how much or little a man makes, or whether or not his wife makes more or less money in her career. Men simply bear the emotional burden of providing for their family. It's not a burden they've chosen to bear. Men are simply wired with this burden."


Og utallige tabloidlister om "hva alle kvinner vil ha":

"female criteria are significantly more nuanced than the monosyllabic qualities men tend to look for: "nice," "hot" and "smart."

"Sometimes, all a woman needs you to do is listen. This is hard for us guys, because we're very "action-oriented." We think of every conversation as a prelude to some necessary action (otherwise, why talk?)"

 «Når vi sier "Gjør som du vil", betyr det at du kommer til å angre som søren senere dersom du faktisk gjør som du vil, og ikke som vi vil.»

«Når vi sier at det ikke er noe i veien, mener vi selvfølgelig det stikk motsatte. Og det burde dere da skjønne!»

"Women are called the fairer sex for a reason."

"Girls are attracted to a man who can show some leadership. It's sexy."

"We expect you to remember relationship landmarks. You love technology, so when we tell you our anniversary is coming, or our birthday, put it in your planner, so you remember."

"Women love to be protected. So show in more ways than one to prove that you will be her saviour should your damsel land in distress!"

"What with the celebrities being obsessed with getting a six pack or eight pack abs, girls too go ga ga over men with a well-toned body. Get into the habit of regular workout so you can make heads turn!"

"Real men drive stick shift."

"What She Wishes You Knew #10: I get turned on simply seeing that I have an e-mail from you."

"When women feel loved, they relax and open to us. The arguments dissipate, the sex is abundant, and their nurturing feminine energy flows throughout our lives."

 

Og det irriterer meg. For jeg ser disse tingene overalt. Pent kledd hverdagssexisme. «Fasiter» på hva alle menn eller kvinner skal like, mislike og trenge. Og det stopper ikke der, detaljene er mange. Det finnes normer for hva vi ikke skal innrømme at vi liker, hva vi skal late som om vi liker selv om vi ikke gjør det, hva som skal være galt med oss, hva vi skal være gode til, hva vi ikke skal være gode til - og veldig mange krabber rett oppi denne boksen straks den blir satt foran dem.

Er det galt å tilfeldigvis passe inn under en stereotype? Selvsagt ikke. Jeg sitter på en mengde stereotypiske "kvinne-egenskaper", uten at det taler imot meg på noen måte. Nei - det jeg snakker om er å gå inn for å passe inn i pepperkakeformen.  Jo mer jeg beveger meg ut i verden (både den virkelige og den virtuelle) og føler disse normene og forventningene på kroppen, jo mer lei blir jeg av alle reglene for «mann» og «kvinne», alle retningslinjene for å tilfredsstille andre, alle oppskriftene på «den perfekte kjæreste» og så videre; for ikke å nevne alle vitsene og lignende med den par-dynamiske erketypen masete kone/forvirret mann.

Og jeg lurer på - er vi klar over hvor mye tid vi bruker på å prøve å være vanlige? Er vi klar over at de fleste stereotyper i virkeligheten er unntaket og ikke regelen? Og er vi oppmerksomme på at det faktisk begrenser oss en hel del å ha disse stereotypene inngrodd i hodet, både i forhold til vår egen utvikling, og til det synet vi har på mennesker rundt oss?


Begreper som «en ekte mann» og «en ekte kvinne» er bare fjas.

En kvinne som ikke kan lage mat er ikke mer udugelig enn en mann som ikke kan lage mat.

En mann som ikke kan skifte dekk er ikke mer udugelig enn en kvinne som ikke kan skifte dekk.

Menn er ikke nødvendigvis ute av stand til å ha flere baller i luften.

Kvinner blir ikke nødvendigvis opprørte og hormonelle under PMS.

Ikke alle menn elsker tekniske dingser, sport og øl.

Ikke alle kvinner elsker shopping, klær og Sex & the City.

 

Jeg kommer aldri til å si "haha, ja, sånn er jo vi kvinner" eller "åh, typisk menn". Jeg vil vekk fra stereotyper. Jeg vil putte stereotypene i en boks og grave ned den boksen. Livet er så mye mer åpent enn stereotypene vil ha det til; folk ønsker seg forskjellige ting, tiltrekkes av et uendelig spekter av egenskaper, har utallige ymse talenter, og parforhold er så mye, mye mer enn det Cosmo og Ask Men vil ha det til. For de første: ikke alle er heteroseksuelle eller monogame; ikke alle er interessert i romantiske og seksuelle forhold,  og ikke alle er menn eller kvinner.
Og selv om flertallet i vår kultur like fullt er heterosekuelle og monogame menn og kvinner, så går begrensningene ut av vinduet uansett:


Du ikke være noe som helst. Det finnes noen som vil ha akkurat det du har.

Mange kvinner er faktisk ikke interessert i muskuløse menn. Mange menn foretrekker faktisk små pupper fremfor store.

Mange menn bryr seg faktisk ikke om hvorvidt damer barberer seg, og hvor.

Alle - alle - kroppstyper er tiltrekkende for noen. Noen liker tynne, noen liker tykke, noen liker alt, og noen bryr seg ikke.

Du er ikke nødt til å være flink på kjøkkenet for å ha et fint forhold.

Du er ikke nødt til å ha masse selvtillit for at folk skal like deg. Det er mer ved et menneske enn selvsikkerhet.

Du må ikke være utadvendt. Mange liker sjenerte sjeler.

Det finnes ingen lov som sier at mannen må være høyere enn kvinnen i forholdet.

Mange menn elsker å snakke i telefonen. Mange kvinner elsker det ikke.

Kvinner er faktisk ikke nødvendigvis manipulerende, sjefete og overfølsomme, ute av stand til å si rett ut hva de vil, eller overbevist om at hint og muggen taushet er måten å utrette forandring på.

Menn er faktisk ikke nødvendigvis rotete, enkle sjeler som bare lar seg styre av firkantet fornuft og dyriske instinkter, og hater å prate om minner og følelser.

Ikke alle kvinner vil ha en barsk, beskyttende manne-mann, og ikke alle menn vil ha en pen, underdanig prinsesse.

Ikke alle menn har et innebygd behov for å tjene mest og forsørge familien.

Ikke alle kvinner vil ha barn.

Kvinner flest er faktisk gode sjåfører.

For de fleste menn er ekteskapet positivt og ikke noe å sammenligne med fangenskap (se alle ekteskap-relaterte vitser noensinne).

Massevis av kvinner elsker porno. Massevis av menn liker ikke porno.

Ikke alle kvinner er opptatt av at menn husker bryllupsdager.

Ikke alle menn har et umettelig libido.

Ikke alle kvinner bryr seg det minste om hvorvidt dolokket er opp eller ned.

Ikke alle menn er uinteressert i fargen på gardinene.

 

Det mangler ikke nødvendigvis noe i livet ditt selv om du ikke møter alle klisjeene fra såpeserier og ukeblader til daglig. Det er ingenting «alle menn» eller «alle kvinner» vil ha. Oppskriften er så enkel at den trenger ikke modifiseres og utmales i det uendelige:

1. Vær deg selv, enten du er skrullete eller alminnelig som bare det. Det er derfor du er her.
2. Hvis noen syns at det ikke er godt nok, synd for dem.
3. That's it.

 

KILDER FOR SITATER:

http://femelle.no/sex-samliv/ting-vi-kvinner-kunne-onske-menn-forstod/

http://www.huffingtonpost.com/alexis-meads/10-things-women-want-from-the-men-theyre-dating_b_5979914.html

http://uk.askmen.com/top_10/dating/top-10-things-women-want.html

http://timesofindia.indiatimes.com/life-style/relationships/man-woman/Women-definitely-want-these-10-things-from-men/articleshow/18444278.cms

http://timesofindia.indiatimes.com/life-style/relationships/man-woman/8-Things-women-desperately-want-from-men/articleshow/10520011.cms

http://trippdip.com/entertainment/10-thoughts-all-boyfriends-have-but-never-say/?uid=namanthecool

http://femelle.no/sex-samliv/hvordan-forsta-seg-pa-en-mann/

http://love.allwomenstalk.com/things-men-like-in-women-more-than-good-looks/15/

http://uk.askmen.com/top_10/dating/top-10-things-women-want.html

http://goodmenproject.com/featured-content/7-things-men-want-in-a-relationship-jgc/

http://www.menshealth.com/mhlists/what_women_want_from_men/What_She_Wishes_You_Knew_2.php

http://www.jordangrayconsulting.com/2013/12/7-things-women-need-in-a-relationship/

Kjære Snusmumrikken: Oslo, eksamen og sommerferie

Det er virkelig lenge siden jeg skrev et helt vanlig dagbok-aktig innlegg og fortalte om meg og mitt. Men forrige onsdag reiste Martin og jeg altså til Oslo slik at jeg kunne ta eksamen i kunnskapsorganisasjon og gjenfinning! Selv om vi kom hjem for to døgn siden er jeg fremdeles helt utslitt, men vi hadde virkelig en fin tur.

Det var godt utpå kvelden da vi gikk av toget på Oslo S sist onsdag, etter over sju timers reise, og vi var like overveldet som forrige gang over hvor stort og bråkete og mye det var. Det virker sikkert sprøtt for de fleste, men vi er ikke byvant. Ikke i det hele tatt. Vi har knapt vært i Oslo før, knapt nok reist i det hele tatt. Ganske skummelt, men vi hadde jo hverandre.

Torsdag morgen striregnet det og var kaldt. Martin fulgte meg opp til høyskolen, og jeg holdt på å forgå av nerver. Heldigvis gikk det meste knirkefritt - jeg fikk sitte helt bakerst i hjørnet i lokalet, prøven var helt ok, jeg fullførte i god tid, og da jeg kom ut i lobbyen ventet Martin med lilla syrin som han hadde plukket <3



Vi gikk på kafé for å feire litt og spise lunsj, og siden tilbake til hotellet for å ta igjen litt av den søvnen som nervene hadde ødelagt natta før - og jeg flyttet nærmest inn i den fantastisk luksuriøse steam-dusjen. Helt ekstrem lettelse. Senere spiste vi middag på en meksikansk restaurant på Grünerløkka, utforsket litt butikker her og litt gatekunst der, tok en pils på en snasen retro-amerikansk diner, før vi stupte i seng.

Morgenen etter sjekket vi ut av hotellet og låste bagasjen inne på Oslo S - og omsider viste været seg fra sin beste side slik at jeg kunne gjøre bruk av kameraet!





Vi gjorde en massiv runde vindusshopping. Vi fikk virkelig testet evnen til å motstå fristelser - særlig på Outland, Neo Tokyo, Freia-butikken og Body Map. 



Det var levende statuer og svevende gateartister overalt.









Vi gikk rundt i slottsparken, som var aldeles nydelig og blomstrende.







Vi spiste en masse ting i løpet av dagen som ikke var bra for tennene, for det skal man.







Og jevnt over føltes alt bare veldig sommerlig og ferieaktig og koselig.











Det ble imidlertid en veldig, veldig, veldig lang dag...! Først da klokka nærmet seg elleve om kvelden kunne vi installere oss på nattoget til Trondheim; føttene verket og hodene banket og vi var utkjørt. Vi prøvde, men lyktes ikke så godt i å sove på toget - jeg leste nesten hele Paper Towns i stedet, nydelig bok - og så, omsider, klokka åtte om morgen var vi fremme på Stjørdal stasjon. 

Nå er vi endelig hjemme i Overhalla, og det er så himla skjønt. Om atten dager kommer eksamensresultatene, og i mellomtiden... skal her drikkes milkshake og plukkes hegg til den store gullmedaljen.


Hilsen Ingeborg.
P.S: God sommer <3 

Norge for hvem, sa du?

Om såkalt snik-islamisering, bunadspoliti, og det å være «etnisk norsk»




Da jeg var liten var jeg middels begeistret for 17. mai. Fire kilometer med tog i duskregnet og bunadsko som gjorde vondt etter det første kvarteret, og pinlig allsang på samfunnshuset sammen med resten av skolen. Gasshorn, erting og bortreiste venner. Da jeg var liten var det en stiv, bråkete og altfor sosial dag. Jeg følte bare irritasjon.

Nå, som jeg får bestemme mer selv hvordan jeg skal feire grunnlovsdagen, setter jeg stor pris på den. Jeg er kjempetakknemlig for å bo i Norge. Norge er utrolig vakkert. Jeg syns vi er vidunderlig frie her. Jeg syns vi har en rik kultur og en spennende historie. Vi har og gjør mye som jeg er stolt av. Og det tenker jeg alltid ekstra over på 17. mai.

Men fremdeles er det ting som gjør meg frustrert og oppgitt i disse tider. Andre ting enn da jeg var liten, viktigere ting. Ting jeg har lyst til å diskutere med min sedvanlige fantomrepresentasjon av holdninger og kommentarer jeg møter, både i den virkelige verden og på nettet.

La meg presentere noen høylytte representanter fra Folket:
- Herr Fremmedfrykt
- Fru Tradisjon
- Herr Rasisme og Fru Ufrivillig Rasisme (de er tvillinger, ikke et ektepar)
- Og formann i FFB (Foreningen For Bakstreverske): General Etnisk Norsk

Vi skal høre hva de har å si.

Herr Fremmedfrykt: Vi må ta vare på den Norske kulturen. Det er så mange innvandrere i Norge nå at kulturen vår står i fare for å forsvinne!

La oss gå et godt stykke tilbake i tid, til den opprinnelige lokalkulturen i Norge: Samekulturen. Den ble utsatt for et voldsomt overgrep av den norske regjering, og ikke er det veldig lenge siden heller. I dag er samene i mindretall her til lands. Er kulturen deres forsvunnet?
Nei. Samene dyrker og holder liv i kulturen sin på eksemplarisk vis. For kultur er abstrakt, ikke en gjenstand noen kan ta fra deg. Så lenge man føler og pleier sin egen kultur lever den. Hvis din identitet trues så veldig av at andre mennesker har en annen kultur enn din egen, tør jeg påstå at det er du selv som har noen personlige problemer.

Herr Fremmedfrykt: Men kulturen vår forandrer seg! Hva skal vi gjøre?

Selvfølgelig forandrer kulturen seg. Det har den alltid gjort og det kommer den alltid til å gjøre. Tror du kulturmelk og brunost og bunadsølv har vært der bestandig? Til og med poteten var ny og eksotisk en gang i tiden. Folk var slett ikke så begeistret for Ibsen i hans samtid. Hvis du tror at kulturen ikke er i konstant utvikling, vet du ikke hva kultur er for noe.

Fru Tradisjon: På 17. mai så jeg noen gå med hijab sammen med bunaden. Det er ikke akseptabelt.

Hvorfor i all verden ikke?
Bunaden er et tradisjonsrikt plagg som hedrer Norge. Den er ikke et uttrykk for religion. Hijaben er et religiøst plagg, og islam er en religion som ikke er bundet av geografi eller landegrenser. Det fins ingen motsetning mellom nasjonalitet og religion. Så lenge man gjør ære på bunaden og respekterer dens betydning ser jeg ikke noe problem med dette i det hele tatt.

Fru Tradisjon: Men folk er ikke vant til å se det. De kan bli fornærmet.

Ja, gud forby. Igjen - det er deres problem. Det er ditt valg å la deg fornærme av dette. Hijaben er ikke der for å peke nese av deg. Den sender ikke ut noen form for radikalt budskap. Den er uttrykk for noe helt personlig og du risikerer ikke å bli blendet av den eller skade deg på den på noen måte. Det er ingenting ved en hijab som har forutsetning for å plage deg med mindre du bestemmer deg for det.

Fru Tradisjon: Det er strenge bunadspolitiregler for hva som er lov å kombinere med bunad! Vi har regler for sminke, hår, smykker, paraplyer og skotøy. Hijab er ikke noe unntak!

Men hijab er et unntak.
Hijaben er svært viktig på et dypt og personlig nivå for dem som velger å bruke den til enhver tid. Den er en viktig del av den personens identitet. Ikke noe å forkaste for motens skyld. Den kan ikke sammenlignes med sminke eller smykker.  

Herr Rasisme: Jeg liker ikke å se så mange innvandrere rundt omkring. Hvorfor slipper vi dem inn, egentlig? Og hvorfor feirer de 17. mai?

Det er ufattelig hvor ofte jeg ser denne tankegangen. Folk som spør hvorfor vi hjelper dem som trenger hjelp? Hvorfor bryr vi oss om mennesker som ikke tilfeldigvis er født her? Hvorfor lar vi fattige, forfulgte og hjelpeløse mennesker bygge et nytt liv her?
Og jeg kan for mitt bare liv ikke begripe at noen kan spørre. Selvsagt hjelper vi dem vi kan hjelpe! Selvsagt er man ikke mer verdt fordi man er født her og er lys i huden! Selvfølgelig er det plass til flere her oppe! Selvfølgelig er det ondskapsfullt å sende folk tilbake til et land hvor de blir undertrykt og skutt på!! Hva slags menneskesyn har du hvis du påstår noe annet?

Vi har innvandrere som bærer bunaden med stolthet og eleganse. Det er en ære for bunaden at mennesker fra andre kulturer vil bruke den og feire den norske kulturen. I mellomtiden skriver russen sanger som glorifiserer voldtekt og klistrer flagget på rumpa. Hvem er det som skjemmer ut hvem her?

Fru Ufrivillig Rasisme: Jeg har ikke noe imot muslimer... men de prøver jo å islamifisere Norge!

Et fåtall radikale ønsker å gjøre Norge til et muslimsk land. Et fåtall radikale ønsker en muslimsk verden. Vi kjenner alle til Taliban og ISIS. Islam er den mest politiske verdensreligionen, og enkelte muslimer gjør grusomme ting i Allahs navn.

Men de aller, aller fleste muslimer er fredssøkende, sympatiske mennesker med respekt for omverdenen. Hvor mange muslimer har du passert på gata? Og hvor mange har faktisk prøvd å omvende deg? Og - ikke minst - har noen av dem greid det? Tror du virkelig det er noen fare for at vi blir en muslimsk stat? Vi kvittet oss nylig med statskirken. Vi ga avkall på en statlig religion som har vært der i hundrevis av år, til tross for at de fleste religiøse i Norge er kristne. Vi beveger oss ikke i retning islam, eller religion overhodet. Vi beveger oss mot ateisme og religionsfrihet.

Fru Ufrivillig Rasisme: Jeg har ikke noe imot innvandrere... men vi må jo sette ærlige, hardtarbeidende nordmenn først?

Denne er også veldig vanlig. "Det er ikke noe galt med innvandrere... Jeg er ikke rasistisk... Men nordmenn er jo litt bedre likevel, da". Nordmenn må jo komme først.

Gjett hva?
Vi kommer først.
Vi er blant verdens aller rikeste. Vi er på lykketoppen. Vi er på likestillingstoppen. Vi er på utdanningstoppen. Vi har det så helt ufattelig bra rent statistisk. Den stereotypiske hvite nordmann slipper å flykte til et annet land for å redde seg selv og familien. Jeg sier ikke at nordmenn ikke har problemer. Absolutt ikke. Men at vi behøver å prioriteres? At vi på noen måte må komme først i rekka, siden vi ploppet ut av mamma innenfor landegrensa? Ærlig talt. Slutt å leke offer. Det er ingen det er mindre synd på her i verden enn oss, men jammen kan vi sutre for det!

Den som trenger mest hjelp bør hjelpes først. Den som har strevd og gjort seg fortjent til det bør hjelpes først. Den som er i den mest akutte situasjonen bør hjelpes først. Noen ganger er det en såkalt etnisk nordmann. Noen ganger ikke. Det spiller ingen rolle. Nasjonalitet er ikke relevant her.

General Etnisk Norsk: Det er rett og slett sånn at Norge er for nordmenn. Vi må ikke la utlendinger ta over landet vårt. Eller 17. mai-toget.

Fortell. Hva er en nordmann?
Hvis mine besteforeldre er fra Tunisia, og mine foreldre og jeg har vokst opp i Norge, og jeg har mørk hud, er jeg nordmann? Hvis faren min har kinesisk bakgrunn og moren min norsk bakgrunn, er jeg nordmann? Hvis alle mine forfedre er norske, men jeg har vokst opp i Portugal, er jeg nordmann? Må jeg være fullstendig uten utenlandske aner? For det har de aller fleste av oss et eller annet sted i familietreet. Hvis jeg er trygdesnylter, lommetyv og voldtektsmann, er det mer akseptabelt hvis jeg har hvit hud og har vokst opp i Gudbrandsdalen? Er det viktigst å se norsk ut, eller å føle seg norsk?

General Etnisk Norsk: «hvis vi om noen år ser flere fremmede landsmenn i barnetoget enn vi har av våre egne, da har vi tapt retten til eget land.»

Fortell igjen. Hvordan drar du kjensel på en fremmed landsmann?
Du kan faktisk ikke se nasjonalitet. Mener du at det ville være skrekk og gru hvis det ble tynnet ut med hvite, blåøyde barn? Da vet jeg en bebartet tysker som var veldig enig for noen tiår siden. Gjett hva: det såkalte ariske utseendet er fullt av recessive gener. Sånn er det bare. Det kommer til å bli mindre og mindre blondt hår, blå øyne og hvit hud i framtiden. Og hvis du mener at dette er et stort tap - at vi mister noe når en type utseende forsvinner på naturlig vis - så tror jeg aldri vi kommer til å bli enige.


Kjære bakstreverske.

Dere er nødt til å ta hodet ut av deres egen rumpe. Dere har ingen grunn til å være opprørt. You're not the victim. Det dere «utsettes for» er synet av mer mangfold i et land som har råd til å dele på rikdommen. Det aller, aller meste er mye verre å bli utsatt for.

Rasisme, for eksempel.

To be or not to be

En guide til hvorfor du er - eller ikke er - feminist!




Forbløffende mange er redde for ordet «feminisme». Noen vet ikke hva det betyr, eller blander det sammen med «misandri». Noen har merket seg et fåtall ekstremister som de ikke er enige med, og tenker derfor at feminisme i det store og det hele er noe skrekkelig. Begrepet blir avgrenset og stemplet som noe dumt.

Sannheten er at feminismen ikke er avgrenset. Alle kan definere den for seg selv innenfor veldig elastiske rammer. Alle feminister er ikke enige med hverandre. Feminismen som bevegelse er ikke feilfri. Alle engasjerte feminister kan sannsynligvis peke på noen som stiller oss i et dårlig lys, og mange vil peke på hverandre, eller i motsatt retning. Mange motsetninger. Mye å ta tak i.

Og likevel. Feminisme er en verdensomspennende, fullstendig fredelig bevegelse som aldri har startet noen kriger, som fremfor alt fremmer likeverd og balanse, som har vunnet en serie viktige rettigheter for mennesker - hvorfor er den så hatet? For å sitere Ellen Page: Er det ikke opplagt at vi lever i en patriarkalsk verden, når «feminisme» er et negativt ord?

Veldig mange tar avstand fra å kalle seg feminist. Jeg har lyst til å ta for meg noen av begrunnelsene som bare ikke holder mål. Som verktøy på veien, her er min favoritt-definisjon av feminisme:

 

   "As a feminist I am against shitty things happening to people because of their gender, race and/or sexual orientation. I can see and confirm that in the world today, the (statistical) winners in society, shitty things-wise, are straight, white cis-gendered men, and I think it should be more balanced. I believe that everyone benefits from a society based on equal rights, freedom and respect."


Here we go.


... the «what about the men»
«Jeg er ikke feminist. Jeg elsker menn! Hvorfor er det galt å være en hetero, hvit, cis-kjønnet mann?»

Feminisme handler ikke, og har aldri handlet, om å ha noe som helst imot menn. «Like rettigheter» betyr at vi skal ha like rettigheter alle sammen, ikke at kvinner skal ha mer. 50/50. En til deg og en til meg. Det er så ufattelig enkelt.

Det er ingenting galt med å være en hetero, hvit, cis-kjønnet mann. Det er galt at det å være noe annet enn hetero, hvit, cis-kjønnet eller mann skal være en ulempe. Men prinsippet her er ikke «nå er det på tide å undertrykke mennene i stedet.» Det er «nå er det på tide å slutte å undertrykke noen i det hele tatt

... The self-contradictory
«Jeg tror på likestilling, men jeg er ikke feminist.»
«Jeg tror på Gud, men jeg er ikke religiøs.» «Jeg er helt for demokratiet, men jeg er ikke demokrat.» «Jeg har doktorgrad i medisin, legepraksis og faste pasienter, men jeg er ikke lege.»

Det er en veldig selvmotsigende ting å si og det krever litt utdyping. Hvorfor stille seg bak alle kriteriene, men avvise selve betegnelsen?
Selvfølgelig er det viktigste hva du gjør og mener, ikke hvilket ord du bruker om deg selv når du gjør og mener det. Men å skape motsetninger mellom fine ideologier og en bevegelse som omfatter akkurat de ideologiene er med på å ødelegge en del. Det er med på å få folk til å fordømme en gruppe som faktisk er helt enig med deg. Og det hjelper ingen.

... The mellow
«Jeg er ikke feminist. Det blir for ekstremt.»
Hvorfor er likestilling ekstremt? I Norge er vi likestilt rent juridisk. Kvinner og menn har de samme rettighetene. Forhåpentligvis er du for dette fenomenet. Ekstremt? Ikke veldig.

På dette punktet kan feminisme sammenlignes med så å si alle bevegelser, trossamfunn, et cetera - noen få er radikale ekstremister, ivrige etter å preke om fordømmelse og enevelde og hvorfor alle andre tar feil, mens den store majoriteten er hyggelige mennesker som vil deg vel. Helt sant.

... The limited attention-capacity
«Jeg er ikke feminist. Det er så mye annet som er viktigere her i verden enn likestilling.»
Vi mennesker er i stand til å verdsette ganske mange ting. Jeg syns noe av det viktigste og mest presserende for menneskeheten akkurat nå er å bekjempe fattigdom. Jeg syns også det er viktig å avskaffe tvangsekteskap. Jeg syns det er viktig med bredere representasjon i reklamer. Og jeg syns det er viktig å ha løk på pizzaen. Er alle disse tingene like viktige? Selvsagt ikke. Har jeg samme nivå av innflytelse på alle sammen? Overhodet ikke. Kan jeg ha en mening om alle sammen? Ja, det kan jeg! Jeg kan til og med påpeke at jeg syns det er viktig med løk på pizzaen, og folk flest skjønner - uten at jeg nevner det - at jeg ikke syns det er like viktig som å bekjempe fattigdom. Spekter. Nyanser. Nivåer. Variasjon. Åh.

... The «my experience is the only one that counts»
«Jeg er ikke feminist. Feminismen er død, vi har jo likestilling nå.»
Først og fremst: feminismen er internasjonal. Likestillingsmessig gjør vi det bra i Norge. Men det er fremdeles land i verden hvor kvinner ikke har lov til å stemme, kjøre bil, eller forlate huset alene. Det er land hvor voldtekt av kvinner brukes som våpen i krigføring. Det er land hvor jentebabyer blir kastet ut på gata fordi familien heller ville ha en gutt. Det er land hvor de fleste jenter ikke får sjansen til en skikkelig utdanning. Det er land hvor jentebarn blir ufrivillig giftet bort til voksne menn. Omlag 80 % av ofre for menneskehandel er kvinnelige. Verden er ikke likestilt.

For det andre: juridisk likestilling er ikke det samme som sosial likestilling. Det at du personlig ikke føler deg undertrykt er supert, men du kan dessverre ikke snakke for alle sammen. Du kan ikke snakke for alle voldtektsofrene som frarådes å anmelde, for kvinnene som går med lommekniver og nøkler i neven på byen, klare til å forsvare seg, for alle kvinnene som blir sextrakassert og truet med voldtekt på nettet fordi de har stukket seg fram, eller for alle som føler seg mislykket fordi de ikke er tynne.

... The dudebro
«Jeg er ikke feminist. Jeg er jo mann.»
Det er ingenting som hindrer menn i å være feminister. Du må ikke være et dyr for å støtte dyrs rettigheter heller. Samme prinsipp.

... The word-nitpick
«Jeg er ikke feminist. «Feminisme» høres så partisk ut. Kan vi ikke bare kalle det humanisme eller noe sånt?»
Okei. La oss først dra den i retur.
«Allemannsrett» dreier seg om alle mennesker. «Allmenn» dreier seg om alle mennesker. «Mankind» dreier seg om alle mennesker. «Man» dreier seg om alle mennesker. «Menneske» dreier seg om alle mennesker. Maskulint ladet alle sammen. Men vi skjønner at det ikke er bare for menn, vi skjønner at det er universelle ord, fordi vi greier å lære oss betydningen av ord - fordi det er ikke så himla vanskelig. Det burde gå an å godta at et ord med kvinnelig ordlyd også har universell relevans. Det burde gå an å registrere hva som er fakta og hva som er feilinformerte negative konnotasjoner

Nå er det engang sånn at feminisme heter feminisme. Fordi, let's face it, den oppstod på en tid da det var enda mer åpenbart hvem som ble holdt tilbake i samfunnet. Og selv om vi har oppnådd mye er det fremdeles kvinner som får den minste delen av kaka. Tallene lyver ikke. Kvinner verden over, til sammen, eier minst, bestemmer minst, tjener minst, får lov til minst og seksualiseres mest, og sånn har det vært lenge. Ordet «feminisme» erkjenner dette.

Det betyr ikke at menn ikke har problemer. Det betyr ikke at vi skal ignorere menns problemer. Å være oppmerksom på én ting betyr ikke å være blind for alle andre ting. Feminisme og likestilling er for alle. Du er herved informert.

... The fearful
«Jeg er ikke feminist. Det høres så usexy ut. Jeg vil ikke sende ut feil signaler.»
Hvis det å kreve å bli behandlet med respekt er en turn-off, så kall meg usexy som faen.
Men det blir dessverre påpekt igjen og igjen, hovedsakelig av menn, at feminisme ikke er attraktivt i en kvinne (for gud forby at kvinner gjør noe her i livet uten seksuell agenda. It's all about being fuckable, apparently). Man får litt sånn klapp på skuldra, «så bra at du er chill og ikke henger deg opp i sånne ting, jenta mi.» Og jeg kan for mitt bare liv ikke begripe hvorfor. Hvorfor er det usexy at en kvinne anser seg å være like mye verdt som en mann? Hvorfor er det en turn-off at damer vil bli respektert og tatt på alvor? Hva i aller huleste helvete er negativt med det??

Spør du meg, er dette bare enda mer grunn til å kalle seg feminist. Eller enda et eksempel på noen som har misforstått konseptet.

 

Og så har vi:

... The actual rational and informed person
«Jeg syns feminismen som bevegelse er for ekskluderende når det gjelder ikke-hvite kvinner, funksjonshemmede kvinner og trans*personer, derfor vil jeg ikke kalle meg feminist.»
Dette er en legitim grunn som ikke bunner i misforståelser.
Jeg er enig i at feminismen trenger forbedring på dette punktet. Jeg er blant dem som omfavner begrepet og gjør det jeg kan for å løse problemet innenfra. Jeg har full respekt for at ikke alle mener det samme.

... The sincere
«Jeg vet ikke så mye om feminisme og vil ikke kalle meg feminist før jeg har mer forståelse av hva det betyr.»
Helt i orden. Hvis du er interessert har jeg noen bøker du kan lese.

... The proud chauvinist
«Jeg er ikke feminist. Jeg mener oppriktig at menn er mer verdt og burde være overordnet. Kvinner burde holde seg på kjøkkenet og ikke være med på å bestemme ting.»
Du og jeg kommer nok ikke overens og jeg lurer på hva slags forhold du har til moren din. Men dette må være den desidert mest relevante grunnen til ikke å kalle seg feminist.

 

Så, for å oppsummere: Du kaller deg hva du vil. Men ta for himmelens skyld et bevisst valg, ikke avvis noe før du vet hva det er, og ikke bland sammen enkeltmennesker og ideologier. Ikke kast bort tid på å spre misforståelser. Det løser ingenting.

 

Jeg er feminist.
Med 1000 gode grunner.

Den perfekte kvinnen

Så, etter over 21 år som kvinnelig på denne planeten, etter årevis med filmer og bøker og reklamer og internett og samtaler og kommentarer fra andre mennesker, begynner jeg å føle at jeg har det i fingertuppene. Jeg vet akkurat hvem den «perfekte» kvinnen er. Og da mener jeg den kvinnen som har størst mulighet til å tiltrekke seg skikkelige tøffe alfahanner. Heterofile menns drømmekvinne. For noe annet kan da umulig være interessant.

Kommentarene er hentet fra verdensveven og skremmer vannet av meg, for å være ærlig.



La oss begynne med hvordan hun ser ut, for det tar lengst tid.

Hun er hvit. Oops, det røk sjansen for langt flesteparten av kvinnene på jorda. Kaukasisk hvit ? men solbrun, så klart. Året rundt. Arr, kviser, cellulitter, strekkmerker og folder i huden? Null. Hun er airbrushed fra naturens side.




Hun er slank. Overrasket?
Men hun har også «kjøtt på beina», fordi hun er en «ekte kvinne». Dette kjøttet er hovedsakelig lokalisert rundt bryst- og rumperegionene. For all del ikke på magen. Og hun har muskler, men ikke så veldig synlige muskler. Hun må jo ikke se ut som en mann!

Hun har langt, skinnende hår, lange bein (men hun er ikke for høy heller), symmetrisk ansikt, blå øyne (oi, der forsvant en god porsjon til av menneskeheten), hvite tenner, fyldige lepper og lange øyevipper.

Hun er vokset og glatt fra halsen og ned, eller, nei - det gror faktisk ikke hår på henne fra halsen og ned. Ikke på overleppen heller. Æææsj, hår. Bortsett fra det på hodet, det må være der - damer med kort hår er jo lesbiske alle sammen.

Hun kler seg sexy og elegant, men ikke for utfordrende, for da er hun en hore. Hun er med på alt i senga, for hun er ikke noen luremus, men hun er også ladylike og sier ikke ja med en gang, for da er hun en hore. Hun har ligget med veldig få menn, hun sparer seg til de virkelig virile mannemennene, for ellers er hun en hore. Hun elsker alt som blir gjort med henne i senga, men hun prøver aldri å ta kontroll, for da ville hun vært en hore.



Hun spiser som en mann, elsker øl og hamburgere, men legger ikke på seg. Hun er interessert i biler og porno. Hun er kjempeflink til å lage mat. Hun «er ikke som andre jenter». Hun ser perfekt ut, men bryr seg ikke om utseendet sitt. Hun tar alltid en spøk. Hun er ikke feminist - æsj. Hun syns alltid det er gøy å bli litt objektifisert. Hun er ikke opptatt av nonsens og hun holder de sinnssyke kvinnelige følelsene sine for seg selv. Hun bæsjer ikke. Hun har aldri mensen og hun sier aldri «mensen» eller andre ekle kvinneting høyt. Hun blir aldri opprørt over små ting. Hun er helt chill bestandig. Her. Ta en øl til, kjære.

Alt hun trenger her i livet, er en mann. En mann å tilfredsstille og stelle for. Det er derfor hun fins og bare derfor.

*

Og det er sikkert mange som syns jeg overdriver. Slapp av, da. Det er bare oppi hodet ditt. Not all men. Kroppshysteri kan ikke bekjempes med mer kroppshysteri.

Jeg vet det er satt på spissen.

Men hvis du tenker over det, hvor mange av disse tingene har du kritisert ved deg selv? Hvor mange ganger har du stått foran speilet og funnet massevis av feil med huden din, håret ditt, vekta, ansiktet? Hvor mange ganger har du sett superpopulære TV-serier gjøre narr av feite mennesker (kvinner især)? Hvor mange ganger har du tatt deg selv i å tenke at jenter er så latterlige og følsomme? Hvor mange ganger har en gutt eller mann rynket på nesa i avsky over noe som helst relatert til kvinnekroppen som ikke dreier seg om sex? Hvor mange ganger har du tenkt at du ville vært kulere hvis du var mer glad i øl? Hvor mange ganger har du lurt på om gutter ville likt deg bedre hvis du ikke var opptatt av likestilling?

Jeg har bekymret meg over alle disse tingene. Dessverre. Mesteparten av tiden er jeg fornøyd og fandenivoldsk, og ikke minst utrolig glad for at mennene i mitt liv ikke ser på kvinner som en slags utenomjordisk art, en gjeng med dokker som er til for å pynte på verden og spre beina. Jeg tenker på hvordan de fleste av oss vet at mennesker er mennesker og alle er fulle av såkalte feil, at veldig få av oss faktisk bruker særlig mye tid og krefter på å bli perfekte, eller på å finne noen som er perfekt.

Og så tar jeg meg en spasertur langs internettet og jeg oppdager at det er plenty av dem som fortsatt er helt i villrede, og jeg husker hvor mange som dør av spiseforstyrrelser, hvor mange som tar selvmord fordi de ikke føler at de er bra nok, hvor mange som blir i forhold med misbruk og vold fordi de ikke tror at noen andre vil elske dem, og hvor mange som kaster bort sjansen til å bli kjent med spennende mennesker fordi de har brede lår, fordi de har uren hud, eller ganske enkelt fordi de krever å bli tatt på alvor. Jeg husker hvor lett det er å gå i fella og måle seg selv mot en umulig standard.

Jeg husker at man kommer i alle fall ingen vei med å holde kjeft og håpe at det går over hvis man ignorerer problemet.

Det er en helvetes mengde press der ute, mange kommer seg ikke unna det, og jeg tror det er viktig å snakke om det.



Så lenge noen snakker til meg - eller noen kvinner - på denne måten kommer jeg til å snakke tilbake.

Det er faktisk viktig nok.

Det er et argument jeg hører overalt, i alle slags situasjoner og sammenhenger. Egentlig er det ikke så mye et argument, som en unnskyldning.
   Det formuleres på mange måter og brukes av forskjellige grunner, og jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Å melde seg ut? Å slutte å bry seg? Å late som ingenting?
   Den enkleste varianten er "det er ikke viktig."
Det finnes undervarianter, som "det er ikke like viktig som ..."
   "Det er ingen vits likevel."
   "Det kommer aldri til å gi resultater."
   "Det finnes verre ting her i verden."
  Selvfølgelig er det situasjoner som roper på perspektiv. Perspektiv er en bra ting - det er viktig å se det store bildet, sette pris på det man har og ikke alltid la små problemer vokse seg store uten grunn. Det er også viktig å være kritisk og fornuftig iblant, og være i stand til å skjønne når noe virkelig er nytteløst. Noe annet vil jeg aldri påstå.
  Det jeg snakker om nå, er når folk boikotter alle veldedige donasjoner fordi "de vet jo ikke om pengene egentlig kommer fram". Når folk sier til deprimerte mennesker at "du har ikke virkelige problemer; det finnes folk som blir torturert her i verden." Når folk lar være å kildesortere fordi "har vi egentlig bevis for at det har noen effekt?" Når folk snøfter av feminisme fordi "jeg føler meg ikke undertrykt, så nå har vi global likestilling."
  Denne ekstremt irriterende "jeg merker ingen negative følger av å ikke engasjere meg, så da er det ingen vits i å engasjere seg"-mentaliteten. Denne unnskyldningen for å ikke investere noe i andre menneskers ve og vel, eller miljøet, eller politikken.
   Selvfølgelig er det verre ting andre steder. Det er alltid noen som har det verre. Men penger til Amnesty eller Norsk Folkehjelp utgjør faktisk en forskjell. Se på hva slike organisasjoner har fått til, og prøv å finne ut hvor mye av det som hadde vært mulig uten donasjoner fra fremmede. Depresjon er en legitim sykdom som angriper hormonene i hjernen og fratar folk inspirasjon og livsmot, og den bryr seg ikke om du har det bra materielt sett. Kildesortering har dokumenterte miljøfordeler i fleng. Og dersom noen plutselig oppdager at kildesortering ikke har noe for seg likevel - vel, hvor mye kostet det deg egentlig å være på den sikre siden? Feminisme er en internasjonal bevegelse, og hvis du i fullt alvor påstår at dagens Afghanistan er likestilt, da må vi ta en prat.
  Noen dager løser noen store problemer. Noen dager løser noen små problemer. Og stadig vekk kommer det nye. Men vi beveger oss framover og vi oppnår en hel del vidunderlige ting midt i all dritten
- og ingen av disse tingene ble oppnådd fordi noen bare tenkte på seg selv.
  Jeg skal aldri melde meg ut. Jeg skal aldri bli fullstendig komfortabel. Jeg skal ikke bare stille spørsmål, men også lete etter svar og prøve å gjøre noe.
Også med det som ikke angår meg. Noen ganger betyr det å stemme på et parti som har en inkluderende innvandringspolitikk. Noen ganger betyr det å samle inn penger til mineoffer. Noen ganger betyr det å skrive feministiske artikler og få en haglskur av kritikk. Noen ganger betyr det å ta ut søpla uten å bli bedt om det. Noen ganger betyr det å gi noen en klem. Noen ganger betyr det å ta telefonen klokka tre om natta fordi noen jeg er glad i ikke får sove.
  Perspektiv er bra - men selv om noe ikke er viktigst, er det ofte viktig nok.

Kjære feite jenter: aftermath

Responsen jeg fikk på dette innlegget var helt overveldende. Tusen takk, alle som har lest og delt og kommentert...! Jeg har fått så mange positive reaksjoner og det gjør meg så himla ydmyk og glad.

Best av alt er likevel at jeg får sjansen til å diskutere og se ting fra bredere vinkler. Det er enkelte ting som flere har sagt seg uenig i, og jeg har også sett at deler av teksten min er lett å misforstå - derfor vil jeg følge opp med en klarering av et par ting, noen lenker jeg gjerne vil dele, og nevne et og annet jeg har fått øynene ekstra opp for takket være lesere :)

Jeg skrev at slanke mennesker som hater sin egen kropp ofte er alene om dette. Selv om jeg virkelig ikke prøvde å påstå at det er lettere for tynne mennesker, skjønner jeg at det kan fremstå slik. Jeg vil så tydelig som mulig presisere at jeg ser og vet at kroppsdiskriminering rettes mot alle.
Jeg mener nok fremdeles at det er tykke kropper som får gjennomgå mest, men det betyr ikke at tynne har det lettere. For øvrig skjer diskrimineringen på ulike måter. Stigmaet mot tynne kler seg ofte ut som positivitet; folk innbiller seg at de hyller store kropper ved å kalle tynne mennesker piperensere og skjeletter og andre sårende ting. De tror det er revolusjonerende og forfriskende å påstå at "jeg syns faktisk det er de tynne kroppene som er stygge, jeg er ikke som alle andre!" Og uansett om dette er godt ment så er det en utrolig ekkel ting å gjøre. Thin-shaming er ikke kropps-positivitet. Det er det motsatte. Det skal ikke være nødvendig å rakke ned på noen!

Diskriminering av tynne er et mislykket forsøk på å være edgy; en elendig motreaksjon på det langlivede stigmaet mot tykke. De to er forskjellige, men henger sammen.
Diskriminering av tykke kropper er blitt vanlig å slå hardt ned på i media, og det er bra - men den underliggende holdningen er der ennå. Den manifesterer seg i små umerkelige ord og handlinger, hvorav de fleste er ubevisste, eller til og med vennlig motivert. Som det faktum at overvektige er ekstremt overrepresentert blant mobbeofre i barne- og ungdomsskolen. Den voldsomme mengden slankeprodukter, slankekurer og slanketips - det er massevis av folk som prøver å gå opp i vekt, men hvor ofte ser vi at det blir oppmuntret? De umiddelbare komplimentene man gir folk som har gått ned i vekt. "Kle deg slankere". Det sier seg liksom selv at det er positivt å bli slankere. Det er rett og slett ikke vanlig å gå ut ifra at en tykk person kan være sunn og tilfreds.

En annen ting folk har påpekt er at denne debatten veldig ofte dreier seg om jenter, selv om gutter også sliter med kroppsdiskriminering og dårlig selvbilde. Gutter utsettes for et voldsomt press om ikke bare å være slanke, men også muskuløse og høye (høyde! En fullstendig genetisk egenskap!) Dette er et kjempegodt poeng, og jeg kunne godt ha vært mer inkluderende! Jeg valgte ganske enkelt å ta utgangspunkt i jenters opplevelse fordi jeg er jente, jeg har mye mer kjennskap til jenters erfaringer med problemet, og jeg følte meg som en godt nok oppdatert representant til å være en av stemmene. Siden teksten min i utgangspunktet var veldig personlig, var den også litt begrenset.
Men jeg vil gjerne at menns side av debatten skal komme mer fram i lyset - så her er noen lenker jeg håper kan være til nytte på det punktet:

http://everydayfeminism.com/2013/10/fat-men-feminist-issue/

http://www.eatthedamncake.com/2013/03/25/guys-deal-with-body-image-issues-too/

http://www.theatlantic.com/health/archive/2014/03/body-image-pressure-increasingly-affects-boys/283897/

http://www.huffingtonpost.com/jessica-lovejoy/body-image-issues-are-not-just-for-women_b_5034285.html

Jeg vil samtidig påstå at kvinner som gruppe får gjennomgå mer enn menn som gruppe. Det betyr ikke at alle kvinner har det verre enn alle menn, langt ifra. Det betyr heller ikke at menn på noen måte sitter med skylda - for fat-shaming handler slett ikke bare om at kvinner blir sett på som uattraktive for heterofile menn. Diskriminering foregår hinsides romantisk og seksuell motivasjon. Kvinner legger ofte ubevisst press på hverandre. Kvinner er veldig overrepresentert når det gjelder kritikk av utseende i media: motepoliti, "nå har hun lagt på seg", "[kjendis] viser frem brystvortene igjen" . Kvinner er målgruppen for en langt større mengde av produkter som skal forbedre utseendet vårt. Kvinner forventes å se unge ut for bestandig, mens sølvgrått hår og rynker hos menn betraktes som sexy. 
Nei, menn har det ikke enkelt. Selvmordsraten blant menn er vesentlig høyere enn blant kvinner. Antallet selvmordsforsøk er derimot mye høyere blant kvinner. Det samme gjelder tilfeller av depresjon , og ikke minst andelen spiseforstyrrelser. Undersøkelser har vist at over 90 prosent av kvinner er misfornøyd med sin egen kropp. Jeg mener det er rimelig å si at dårlig selvbilde er et mer utbredt problem blant kvinner. 

Sist, men ikke minst: her er enda flere lenker til andre artikler om temaet, sider jeg har lært en masse av:

http://www.dailylife.com.au/health-and-fitness/dl-wellbeing/things-no-one-will-tell-fat-girls-so-i-will-20131213-2zc0s.html

http://everydayfeminism.com/2014/08/i-understand-fat-acceptance-movement/?utm_content=buffer8d170&utm_medium=social&utm_source=facebook.com&utm_campaign=buffer

http://everydayfeminism.com/2013/10/lets-talk-about-thin-privilege/

http://www.xojane.com/issues/whats-wrong-fat-shaming

http://everydayfeminism.com/2014/10/perspectives-effects-war-on-obesity/

http://everydayfeminism.com/2014/11/9-facts-stereotypes-fat-people/

http://www.delbart.no/2014/12/jeg-har-hatt-noe-pa-hjertet-i-mange-ar-men-har-ikke-klart-a-sette-ord-pa-det-for-na/

Jeg vet mange mener at kroppshysteri ikke kan bekjempes med mer kroppshysteri - men jeg tror åpenhet og kunnskap kan gjøre underverker. Når vi så har vent oss til at hei, det er jo faktisk helt vanlig og naturlig og ok at vi er forskjellige alle sammen... da kan vi konsentrere oss enda mer om andre ting. En befolkning som ikke er opptatt med å sensurere seg selv og hate sin egen kropp, er så mye friere og mer handlekraftig!


Takk for meg, lykke til - og god jul! 

Kjære feite jenter



Nå skal jeg skrive om et følsomt tema. Og jeg skal være forsiktig, for jeg er ikke i utgangspunktet den mest opplagte talskvinnen på området.
Vekt.
Nærmere bestemt å ha «for mye» av den.

Jeg tror ikke mange ville beskrevet meg som feit, selv om enkelte har gjort det. Jeg vipper i et slags mellomstadie; jeg er formfull og myk og jeg har aldri blitt kalt tynn. Magen min har aldri vært det minste flat, jeg har aldri vært veltrent, lårene mine har alltid vært squishy, og jeg er redd for å få brystene i øyet når jeg løper i trappa. 

Jeg syns selv jeg ser riktig fin ut, men det har krevet et voldsomt arbeid. Å bygge opp selvtilliten til ikke bare å si det, men å føle det. Jeg føler det ikke hver dag. Ofte føler jeg meg slik jeg ble bedt om å føle det av hele verden, da jeg var mindre.

Hvor mange vet hvordan det er å være en lubben eller feit jente? Jeg tror oppriktig talt at den som ikke har vært storvokst som barn og ungdom - i de siste par tiår - umulig kan se for seg hva det innebærer.
Jeg mener absolutt ikke at kroppskomplekser er forbeholdt noen gruppe. Alle, uansett utseende, kan ha opptil ekstremt alvorlige problemer med selvbilde og forhold til egen kropp.
Forskjellen er at om du er slank og hater deg selv, så er du sannsynligvis alene med meningen din.
Er du tykk og hater deg selv, slenger resten av verden seg på.
Høylytt.

En feit jente få høre av alle - alle - at utseendet hennes er feil.

Hun får hånlige blikk rettet mot seg hele tiden, av folk som tror hun er for dum til å skjønne at hun blir gjort narr av.

Hun blir sett ned på og stille - eller ikke alltid så stille - kritisert hver gang hun spiser. Folk går ut ifra at hun ikke har kontroll. At hun har et sykelig forhold til mat. Den skammen hun blir tvunget til å føle hver gang hun må spise, gjøre det som holder alle mennesker i live, er en del av henne. Hun vet ikke hva det er å være uten.

Hun blir i verste fall snakket til med forakt og i beste fall snakket til med medlidenhet. Folk vil ofte gå ut ifra at hun er dum. Hun vil bli stemplet som tåpelig. Mange vil unngå henne.

Hun blir klassens vits. Klassens samerklærte stygging. Den jenta de erter guttene med. Hun som er så avskyelig at det er flaut å bli assosiert med henne i noen slags romantisk setting.

Hun får mensen først av alle jentene i klassen, og forsterkes i troen på at hun er ekkel tvers igjennom.

Det er bare vondt for henne å være forelsket, for hun er fullstendig overbevist om at det er umulig å forelske seg i henne.

Hun blir redd, trist, resignert. Hun gir opp. Hun ser seg rundt, og ikke en eneste positiv rollemodell er formfull som henne. Feite jenter på film er latterlige, late og stygge. Alle er jo enige om det. Det er sosialt akseptert å si «æsj, så kvalmt,» ved synet av feite kropper. Ingenting er visst verre enn å være feit.



Jeg er ikke feit. Jeg er lubben. Likevel har jeg opplevd anstrøk av nesten alle disse punktene. Jeg har blitt kalt feit. Og stygg. Jeg har kalt meg selv både feit og stygg hundrevis av ganger. Jeg har latt meg lure og tenkt at det er ikke akseptabelt å se ut som jeg gjør. Den runde magen min og den myke rumpa mi er avskyelige og frastøtende, og jeg må endre på dem eller skjule dem. Fordi det visstnok er mitt ansvar å se så tiltrekkende ut som mulig. Ellers er det ingen vits i meg.

Og jeg er så lei. Jeg er så lei av alle unnskyldningene som brukes for å trakassere andres utseende. Hvis du tvinger andre til å skamme seg over å eksistere så er du en jævel. Enkelt og greit. Det spiller ingen rolle hvor mye du «bryr deg om folkehelsa». Om det er «til deres eget beste». Om det "bare er for spøk".

Anoreksi er en av de ledende dødsårsakene blant unge jenter i vesten. Et grusomt ønske om å være bra nok, tynn nok, for andres standarder fører til at jenter (og ja, gutter) mister livet. Ungdommer dør i forsøket på å tilfredsstille et urealistisk ideal.

Vet du hva jeg er? Jeg er gjennomsnittlig. Jeg er av gjennomsnittlig størrelse.
Og jeg har brukt altfor mye tid på å hate meg selv.

Og når jeg, som er av gjennomsnittlig størrelse, har kjent så mye på dette; har blitt så grundig trampet inn i troen på at jeg er for stor, for feil, for ekkel
... Hvor mye vanskeligere må det da ikke være å være såkalt feit? Hvor mye pågangsmot og styrke trengs det for å kjempe videre mot selve folkemeningen?

Kjære feite jenter. Feit er et adjektiv, ikke et skjellsord.
Dere er nydelige. Dere er fantastiske, fargerike, talentfulle, modige, sexy, perfekt uperfekte.
Det er vi alle.
Og det er faen så fint.


Hilsen en lubben jente som har fått nok.
For lenge siden.

 


Oppdatering 16.12.14: jeg vil bare presisere at jeg unngår så godt jeg kan å definere ordet "feit". Det finnes ingen allmenn grense mellom feit og ikke feit. Noen anser meg som feit. Det er helt fint. Så mye subjektiv informasjon inngår i begrepet. Kroppsfasong. Muskelmasse. Beinbygning. Høyde. "Feit" er mer eller mindre umulig å definere - og jeg håper ingen føler at jeg har gjort det og dermed plassert noen i båser. Jeg vil ganske enkelt kreve ordet tilbake. Jeg vil at det skal være greit og fint og flott å se ut som man gjør; feit, tynn, lubben, curvy, hva enn man kaller seg og føler seg. Jeg vil at det skal være lov å like sin egen kropp, og en selvfølge å akseptere andres. Jeg vil oppmuntre selvtillit, for selvtillit avler så mange gode ting. Både for enkeltmennesker og for samfunnet.
That is all. 

Kjære Snusmumrikken - ønskeliste

1. Fandomness. Merch og novelties relatert til alle mine mest elskede nerdekulturfemonener: Harry Potter (ingen over, ingen ved siden), Lord of the Rings, the Hunger Games, Studio Ghibli, Disney...
2 og 6. Glansbildealbum - og glansbilder.
3. Mønstrete ullstrømpebukser.
4. Romduft! Helst vanilje.
5. Disney-julepynt, så fine at jeg gråter...!
7. En pen søppelbøtte med lokk, til å ha på badet.
8. Scrabble! Norsk utgave.
9. Divergent-trilogien av Veronica Roth, engelsk utgave.
10. Vin! Rosé eller hvit.
11. Gavekort på bøker, film, musikk eller klær.
12. Jelly beans. Alltid. 

3 vanlige klager om politisk korrekthet (som går fullstendig glipp av poenget)

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet av Jarune Uwujaren og publisert hos Everyday Feminism 27. Oktober 2014. Jeg syntes den var så briljant at jeg - med deres tillatelse - oversatte den til norsk og la den ut her. Dette bør leses. Og hvis det engelske språket er en hindring... vel, det er ingen unnskyldning lenger! Tro meg, det er verdt det.


 
Det jeg liker aller mest (og minst) med begrepet «politisk korrekthet» er at det til syvende og sist er meningsløst.

Det har blitt en måte å si "konsepter som jeg tilfeldigvis synes er latterlige blir tatt på alvor av en hel del mennesker, og det ødelegger dette landet," hvilket gjør definisjonen fullstendig subjektiv - og derfor vilkårlig. For eksempel kan en person som er helt for ekteskap mellom homofile likevel snøfte av kjønnsnøytrale offentlige toaletter og påstå at nå har politisk korrekthet gått for langt.

Politisk korrekthet går tydeligvis bare for langt når det brukes om det ukjente, det vi ikke snakker mye om, det marginale og det stigmatiserte.

Saken er at ingenting ved språk eller kommunikasjon er så hellig eller kostelig at folk ikke har råd til å være taktfulle og inkluderende når de bruker det. Og likevel - sett en trigger warning på en YouTube-video, og folk får voldsomme utbrudd over hvor overfølsom verden har blitt.

Det virker som folk godt kan akseptere alle måtene språket allerede har endret seg, men linjen trekkes øyeblikkelig når de selv møter faren for å måtte tåle forandring. Det er dette som gjør at enkelte forsvarere av LGBTQ-rettigheter avviser kjønnsnøytale pronomen som en «overdrivelse».

Selv om jeg forstår hvorfor mange misliker følelsen av at de må tilpasse talemåtene sine til fordel for mennesker de aldri har tenkt på, lurer jeg også på om de innser at vi har gjort dette med språket siden tidenes morgen.

Det mytiske Politisk Korrekte "alle-er-spesielle"-politiet dukket ikke opp fra intet i 2014, erklærte at alle var rasister og begynte å overhale menneskelig tale for å blidgjøre sin egen lille andel av befolkningen.  

Ettersom menneskelig kunnskap har gjort fremskritt og det politiske klimaet har endret seg, har språket forandret seg for å reflektere vår stadig utviklende forståelse av hva som er normalt, ok, medfølende og passende å si.

Og ja - det finnes dem som slår ned på og manipulerer språket kun med politisk agenda, eller bare fordi de ikke vil fornærme noen. Men for dem som er interessert i å være mer varsomme I sin bruk av språket som en formidler av respekt og sympati, virker de følgende vanlige klagene om politisk korrekthet mest som unnskyldninger for å ignorere makten og effekten språket kan ha for sosial utvikling.

1. Folk er blitt overfølsomme

Hva folk tror de sier: "Folk er så selvopptatt nå om dagen at de tror verden er nødt til å legge seg til rette for deres såre punkter."

Hva de faktisk sier: "Det er greit at verden legger seg til rette for noens såre punkter, men akkurat denne gruppen teller ikke, av en eller annen grunn."

Språket vårt normaliserer og gyldiggjør det å være heteroseksuell, å være hvit, å være mann, og å være funksjonsfrisk i så overveldende stor grad at folk ikke ser at det dermed bekrefter disse egenskapene som regler og alle andre som unntak.

Med andre ord, det som kanskje ser ut som tilrettelegging for marginaliserte grupper er i virkeligheten et skritt ut av menneskets hvite, mannlige perspektiv. Vi er ikke vant til å ta alternative utgangspunkter.

Det er sant at du ikke skylder hele verden et bestemt nivå av komfort, og du trenger absolutt ikke legge opp hele livet ditt rundt muligheten for at en annen person kan bli fornærmet over ting du sier eller gjør.

Men hvis du tror at det er poenget med trigger warnings, eller å ikke vitse om voldtekt, så tar du feil.

Å bestemme seg for ikke å promotere språk som sårer en stor gruppe mennesker - for eksempel voldtektsofre - er ikke spesielt vanskelig eller overdrevent forsiktig, og burde ikke behøve så veldig mye overtalelse.

Derimot er det en hyggelig ting å gjøre som ikke koster deg noe.

Det er også en mikroaggresjon mindre i en giftig kultur som ofte promoterer offerskyld, og som underdriver og misforstår hvor alvorlig og utbredt voldtekt faktisk er.

2. Det hindrer oss i å si det vi egentlig mener

Hva folk tror de sier: "Folk er nødt til å gå på tærne hele tiden for ikke å bli stemplet som diskriminerende. Det hindrer oss i å ha ordentlige samtaler og si det vi egentlig mener."

Hva de faktisk sier: "Jeg vil ha friheten til å kalle folk akkurat hva jeg vil, men ingen skal kalle meg diskriminerende."

Hvis du føler at du må gå på tærne for ikke å bli stemplet som diskriminerende, har du kanskje for vane å si ting som er diskriminerende.

Med tanke på at selv KKK-grupper nekter for å være rasistiske, er det i høyeste grad mulig å gjøre og si undertrykkende ting uten å innse at de er undertrykkende.

Så jeg vil si det så enkelt: Hvis det verste du star i fare for å bli kalt er sexistisk, rasistisk, homofob, diskriminerende eller lignende, så har du det ganske bra.

Dessuten - ingen er immune mot fordommer, eller mot å ytre ting som avslører de fordommene. Jeg kan ha dem, du kan ha dem, og jo snarere noen gjør oss oppmerksomme på dem, jo snarere kan vi innstille holdninger og språkbruk slik at de reflekterer denne nye forståelsen.

3. Så mye fokus på ord distraherer oss fra de virkelige problemene

Hva folk tror de sier: "Når vi er for opptatt av hvilke ord folk kan si og ikke si, ender vi opp med å ignorere viktigere problemer."

Hva de faktisk sier: "Alle problemer må være minst viktige for at det skal være verdt å bry seg."

Jeg er faktisk enig i at for mye fokus på flisespikking av hvilke ord som er akseptable kan bli en distraksjon. Det er derfor denne artikkelen ikke er en liste over feminist-godkjente ord som alle kan være enige om. Å være sympatisk, likefrem, følsom, ærlig og innsiktsfull er mer komplisert enn bare å vite hva som er riktig å si til enhver tid. Men - det betyr ikke at vi har råd til å ignorere betydningen av ordene vi bruker.

Ord er viktige greier.

Det sies at handlinger taler klarere enn ord, men ingenting ville noensinne blitt gjort uten ord - fordi språket er bokstavelig talt hvordan vi kommuniserer. Tale er en form for handling, og måten vi snakker til - og om - hverandre påvirker måten vi behandler hverandre og hvordan vi konfronterer urettferdighet.

Videre er måten vi snakker om folk en refleksjon av vår kultur, hvilket kan være en vanskelighet i seg selv. Ikke alle typer vold er av fysisk natur; mange er verbale.

Det er mange ord her i verden som behandler «annerledes» som et synonym for «uverdig».

Da jeg var liten, hørte jeg folk rundt meg bruke skjellsord om homofile konstant. Selv etter at jeg oppdaget min homofile legning, hadde ikke disse ordene  noen vond effekt på meg. Jeg brøt aldri ut i tårer, følte meg aldri personlig fornærmet eller engang sint - fordi jeg for lengst hadde begynt å betrakte disse skjellsordene som normale.

Og det er et problem.

Når barn vokser opp med det inntrykk at stygge navn som faktisk brukes til å angripe, undertrykke og mobbe dem er så normale at de ikke engang kan reagere emosjonelt på dem, lærer de å underkaste seg diskriminering.

Å ta en bevisst avgjørelse om å unngå disse ordene dreier seg ikke om å jatte med folk eller skjerme dem for all fornærmelse. Det dreier seg om å angripe ideen om at å fremmedgjøre andre mennesker igjennom språkbruk er greit i utgangspunktet.

***

Offerskyld, skjellsord og tankeløse formuleringer gjør reell skade hele tiden. De kan ikke være ettertanker.

Hvis du hevder å hjelpe en gruppe mennesker, men undertrykker dem med ordene du bruker, ta en ordentlig kikk på de ordene. Hvis du tidligere ikke var klar over at noe du ofte sier er betraktet som et skjellsord, innrøm feilen, ta en kule i stoltheten og justér vanene dine.

Vi kommer alle i skade for å møte ny informasjon, nye mennesker og nye ideer som tvinger oss til å endre våre personlige ideer om hva som er normalt.

 

Heller enn å avvise det ukjente som en byrde, kan vi betrakte det som en mulighet til å utvide vår egen forståelse av hvem og hva som betyr noe her i verden.

Les originalartikkelen her.

Så enkelt.




Jeg sliter med angst, sosial angst og depresjon. Mye. Noen ganger veldig mye, andre ganger ganske lite. Men det er bestandig der i en eller annen grad og preger livet mitt. Ting som er ubetydelige for andre kan være helt grusomme for meg. Jeg blir urolig når jeg leverer en oppgave. Nervøs og varm når jeg må gå ut av døra. Stressa når jeg må kjøre bil. Engstelig når telefonen ringer. Redd når noen banker på. Livredd når jeg må ringe fremmede, banken, for eksempel. Panisk når jeg ikke vet hva som foregår. Kvalm og hysterisk når noen er sint på meg - eller bare litt brysk. Og ikke altfor sjelden får jeg anfall som roter til bevisstheten, ødelegger motorikken og gjør meg utslitt resten av dagen.

Jeg lyver når jeg sier at jeg aldri har vurdert å gjemme meg under dyna og bare bli der til jeg råtner. Jeg har tenkt på det. Mange ganger. Men jeg har alltid kommet fram til at... nei. Nope. Jeg har prøvd å late som om jeg ikke har angst - blitt kjent med folk, eller begynt i jobber, uten å si noe om det. Det funker ikke. Og selv om jeg ikke ligger under dyna og råtner, er det mange situasjoner og oppgaver jeg har vært nødt til å si fra meg. jeg har vært nødt til å si at "det der klarer jeg ikke. Det der kan jeg ikke ta på meg. Det er for vanskelig for meg." Angsten har tvunget meg til å takke nei til - eller droppe ut av - jobber, skoleprosjekter og sammenkomster. Bittert og nødvendig.

Jeg har aldri sett på meg selv som syk, men jeg er begrenset. Jeg tror de færreste egentlig er klar over hvor begrenset. Jeg er flink til veldig mye og oppnår stortsett gode resultater i det meste (perfeksjonist) - men jeg er mye redd, mye nedstemt og veldig mye sliten. Jeg er også ekstremt lykkelig iblant. Livet mitt er ikke fælt. Det er bare krevende.

Siden disse tingene har vært en del av hverdagen så å si hele livet mitt, har jeg etter hvert blitt flink til å finne måter å holde hodet kaldt, stresse ned, øve meg på å føle meg trygg og ta hensyn til mine egne begrensninger (og begavelser!). Enkle ting som er snille mot nervene mine. Jeg har lyst til å dele noen av dem. Om ikke annet kan de være til hjelp for noen andre, for jeg er langt fra den eneste som har det sånn. 

Jeg leser høyt. Jeg leser engelske bøker for Martin; mest fantasybøker. Akkurat nå holder vi på med Harry Potter for tredje (?) gang. Det hjelper fordi jeg blir tryggere på min egen stemme, jeg trener på å snakke høyt nok og mestre det engelske språket, og til og med slippe meg løs nok til å være litt skuespiller i dramatiske scener. Og Martin får fordøyd masse herlig litteratur!

Jeg har kuttet ut vekkerklokka. Det er lett å tro at jeg er lat. Jeg er fjernstudent, så jeg styrer min egen tid. Når jeg tvinger meg opp etter vekkerklokka har ringt tidlig på morgenkvisten, er jeg dobbelt så skvetten, dobbelt så urolig, dobbelt så stressa. Når jeg sover til jeg våkner av meg selv - det er ikke så sent som mange kanskje tror - er jeg mye roligere og mye mer klar for dagen. Jeg unngår hastverk så mye jeg bare kan. Gjør alt ordentlig, i god tid, i mitt eget tempo. Oppvåkning inkludert.

Jeg skriver. Masse. Jeg skriver blogg, jeg skriver bøker, jeg skriver noveller, jeg twitrer, jeg skriver for gladheter.no, jeg skriver dagbok. Hver gang noe kjennes som om det tar opp for mye plass, skriver jeg om det. Jeg blir ofte så engasjert i skrivingen at skuldrene senker seg av seg selv.

Jeg mediterer. Det trenger ikke være lenge, heller. Jeg bare lukker øynene og puster rolig, prøver å klarne tankene og få dem på avstand. Jeg har sluttet å bli flau også. jeg kan lukke øynene og stenge verden ute litt midt i et kjøpesenter, hvis det er nødvendig. Og det er det iblant.

Jeg trekker for gardinene. Ikke bestandig. Men noen ganger blir jeg anspent og urolig av å føle meg synlig hele tiden. Da trekker jeg for gardinene en stund og er usynlig. Ikke så lenge at jeg forsvinner, men lenge nok til å bli litt høy på privatliv.

Jeg chatter med vennene mine. Jeg er veldig dårlig til å være åpen med familien, men jeg er god til å være åpen med venner. Noen ganger kan jeg ringe dem bare for å be dem forsikre meg om at alt går bra, om at ingen er sinte på meg, om at verden ikke holder på å rase sammen, om at jeg ikke er ubrukelig. Og de skjønner at det handler om mer enn bare fjortisangst og naiv usikkerhet, de hjelper meg uten å bli oppgitt over å ha fått samme spørsmål førti ganger før.

Jeg går en tur i mørket. Mørket er beroligende. Helst har jeg musikk på øret. Musikk som får meg til å føle meg modig og levende. Og frisk luft er kanskje den beste medisinen i verden.

Jeg har en liste jeg leser for meg selv hver dag. Jeg vil ikke gjengi listen her, den føles for personlig. Men den består av ting jeg trenger å minne meg selv om; ting som ofte forsvinner først når angsten prøver å ta over. Å høre meg selv si dem høyt gjør dem mer virkelige. Jeg har listen som skrivebordsbakgrunn på PC'en - som fjernstudent tilbringer jeg MYE tid foran den.

Jeg har en almanakk. Den er full av lister og planer og evalueringer. Alt jeg må huske står i den. Det hjelper veldig å ha planlagt ting, å stryke dem ut på en liste, å ha kontroll over de små tingene. Jeg planlegger det aller meste, hvis jeg kan. Almanakken er noe av det mest verdifulle jeg har.

Jeg gjør som jeg vil. Jeg lar ingen fortelle meg hvordan jeg burde takle mitt eget liv eller hvor mye jeg tåler. Jeg kjenner mine egne grenser og vet akkurat hvor langt de bør tøyes. Min levemåte fungerer for meg - den lar meg beholde roen, kreativiteten, skrivegleden, inspirasjonen, kjærligheten og alt annet jeg trenger for å ha den livskvaliteten jeg ønsker. Mer enn én gang har folk forsøkt å fortelle meg hvordan ting skal være, hvordan tjueåringer skal innrette livet sitt og hvor enkelt det egentlig er. Det er så enkelt som dette: DU kan ikke fortelle meg hvor enkelt det er å være meg.

Det er ikke enkelt. Men jeg vil ikke være noen annen. Jeg har trua på dette her. På Ingeborg. Jeg har tross alt vært henne en god stund.

20 ting jeg vil fortelle den datteren jeg ikke har.

Ting hun burde vite når hun skal til å begynne på disse voksen-greiene. Hun fins altså ikke ennå, men jeg har ting å si til henne likevel. Jeg har alltid hatt en sånn snikende følelse av at jeg kommer til å få en datter en gang. Det tror jeg egentlig nesten alle jenter har. Uansett - disse tingene gjelder alle som skal til å begynne på disse voksen-greiene.  Her er litt av min snart-tjueenårige visdom.

1. Alle andre har ikke orden på alt. Alle andre har ikke funnet ut av ting og de er ikke helt og fullstendig trygge og rolige. De fleste er akkurat like forvirret som deg. Uansett hvordan det ser ut på sosiale medier, uansett hvor mye de kan, uansett hvor usannsynlig rene og pene de er. No one has their shit together.

2.  Du kommer til å forandre deg en hel del. Det høres grusomt ut, men helt ærlig - når det faktisk skjer føles det behagelig og helt naturlig.

3. Ikke undervurder ordet «unnskyld». Unnskyld betyr ikke alltid at du tar feil og den andre personen har rett. Det kan bety at du setter mer pris på forholdet dere imellom, enn på ditt eget ego.

4.  Ikke bruk så mye tid på å klage på været. Været pleier ikke å bry seg uansett.

5.  Behandle andre med respekt. Lat som om alle du møter nettopp har fått kjempedårlige nyheter og vær varsom. Vær vennlig og høflig, vær klar over at folk kan være så redde og triste at én krass kommentar kan ødelegge dagen deres.

6.  Det er ikke nødvendig å drepe insekter bare fordi de er i veien eller ser litt skumle ut.

7.  Alle klisjeene om å være ærlig og ekte, om å ikke spille en rolle for å tilfredsstille andre - de er sanne. Vær deg selv. Selv om du ikke vet helt hvem du er.

8.   Kom deg ut av forhold og vennskap som drar deg ned. Noen mennesker passer ikke sammen, uten at det nødvendigvis er noe galt med noen av partene. Tips: hvis du misliker deg selv hver gang du er sammen med kjæresten eller vennene dine, henger du mest sannsynlig med feil folk.

9.  Aldri lat som om du vet mer om et tema enn du egentlig gjør. Prøv å lære mer i stedet.

10. Gode venner er ikke nødvendigvis ærlige bestandig. De er mennesker du vet lyver av de aller beste grunner.

11.   Aldri beundre noen så mye at du lar dem tenke for deg.

12.   Hvis du føler for å være rar, burde du være rar. Selv om du gjør det bare for å gjøre det. Mange andre kan trenge å se at det i det hele tatt er mulig å skille seg ut.  Dessuten - det er deilig.

13.   Ikke ta vare på gamle dagbøker, i alle fall ikke hvis du var sint eller ulykkelig da du skrev dem. Skriv dem full og brenn dem. Du trenger ikke å føle alt sammen på nytt.

14.   Baksnakking har absolutt ingenting for seg. Det er meningsløst, kjedelig, ubehagelig og slemt. Bare la det være. Og prøv å få andre til å slutte.

15.   Det er ikke noe galt med å se den samme filmen, lese den samme boka eller høre den samme sangen 50 ganger. Liker du opplevelsen, så liker du den.

16.   Du er feminist. Tro meg.

17.   Å innrømme at du er flink til ting er ikke skryt, det er selvinnsikt. Det er lov å være fornøyd med eget arbeid, det er lov å ta imot et kompliment.

18.   Det er ikke noe galt med å være sjenert. Hvis du er sjenert, kommer samfunnet til å fortelle deg at du er en feilvare og at du må forandre deg, men det skal du bare gi en lang F i.

19.   Et bilde du ikke ville vært komfortabel med å vise moren din, sjefen din og dine yngre søsken, har ingenting på nettet å gjøre.

20.   Du er faktisk bra nok akkurat sånn som du er. Helt sant. Du er helt super og du kommer til å finne ut av det. Alt sammen.

Feminist-testen

Det er så mange jenter - og gutter - som påstår at de ikke er feminister. Det er til og med mange som blir sjokkert når noen sier at de er feminister. Jeg kan ikke annet enn tenke: hva tror dere egentlig at feminisme er for noe? En rekke flinke aktivister forklarer det enormt bra (jeg har lagt noen linker nederst i innlegget), men ikke så mange gjør det på norsk.

Så jeg vil gjøre det, og jeg vil gjøre det enkelt. Så enkelt som mulig. Jeg vil sette opp noen helt tydelige punkter som burde være nok til å overbevise deg om at jo da - du er faktisk feminist.

Feminister er FOR:
- at alle (ja, det er flere enn to) kjønn skal ha like rettigheter.
- at alle kjønn skal ha like muligheter.
- at alle kjønn skal behandles med respekt.
- at alle skal få lik lønn for likt arbeid.
- at alle kjønn skal ha stemmerett og ytringsfrihet. Du vil kanskje si at «det har vi jo,» men Norge er ikke hele verden.
- at alle kjønn skal være like fri til å si det de vil, elske den de vil, se ut som de vil, ha det livssynet de vil, jobbe med det de vil, interessere seg for det de vil og leve som de vil.
- at et større spekter av kjønn, etnisitet og kropp skal være representert i media.
- at alle skal føle seg trygge i samfunnet, og at voldtekt og seksuelle overgrep skal slås hardt ned på. Det finnes ingen unnskyldning for å forgripe seg på noen.
- at alle kjønn skal få bestemme over sin egen kropp.
- at ingen skal trakasseres, diskrimineres eller få rettigheter innskrenket på bakgrunn av kjønn, hudfarge, religion, utseende, bakgrunn eller seksuell legning.
- like rettigheter, flere talerør og bedre samfunnsvilkår for homofile, lesbiske, bifile, panseksuelle, aseksuelle, intersex- og transpersoner.
- en oppdatert, inkluderende seksualundervisning i skolen.
- at alle skal kunne påpeke ubalanse i systemet uten å bli sensurert eller hysjet på.
- at samfunnet ganske enkelt skal ha plass til alle. Mange tror at feminisme handler om at alle skal være helt like. Tvert imot. Feminisme handler om at det skal være greit at vi alle er forskjellige.

- og, sist, men ikke minst: feminister anerkjenner at alle disse målene er ennå ikke nådd på verdensbasis.

På den andre siden av skalaen -

Feminister er MOT
- at menn skal ha mer makt, flere rettigheter og flere muligheter enn kvinner.
- at kvinner skal ha mer makt, flere rettigheter og flere muligheter enn menn.
- at noen skal presses inn i et valg, en livsstil, en religion, et forhold, et jobbområde, en rolle.
- det voldsomme kropp- og slankepresset i media.
- seksuell trakassering på åpen gate... og overalt ellers. Ikke plystre på folk. Du mener det sikkert godt, men mange syns det er både skummelt og ekkelt. Det er ganske enkelt dårlig gjort.
- ufrivillig omskjæring.
- ideen om at voldtekt, overgrep og/eller vold i hjemmet på noen måte er offerets skyld.
- doble standarder.
- alt det opplagte: rasisme, homohat, terrorisme, vold og mobbing. Og så videre.


Høres dette ut som noe du kan stille deg bak? Jeg håper det.

Dessuten: husk at det å være feminist kun betyr at du tror på disse tingene. Man trenger ikke være aktivist for å være feminist. Det er ingen medlemskontingent, ingen møteplikt, og du trenger ikke selge lodd. Dersom du kan se hvem som helst inn i øynene og si «jeg er feminist», da er du der. 

Linker for den som vil lese/se/høre mer:
Everyday feminism
Miss Representation
Melissa A. Fabello
Feminist frequency
TheeKatsMeoww
 

På den andre siden av Kult

«Jeg bryr meg ikke om hva folk synes.»

Dette er en sunn innstilling. Folk flest syns den er kul - så lenge den holder seg innenfor visse grenser.

«Jeg bryr meg ikke om hva folk synes» er greit å bruke når man er fjorten og har farget håret grønt. Når man spiller så høy musikk at andre også kan høre den. Når man har et par nagler på skoene. Når man hører på punkrock i stedet for listepop. Og alt det der er vel og bra.

Man trenger ikke bry seg om hva folk synes, så lenge man holder seg til aktiviteter folk ikke ville syntes noe spesielt om uansett. Det er bare forfriskende radikalt og fargerikt. Det er gøy. Det er sånt det blir inspirerende sitater på facebook av.

Men hva med alt som foregår på den andre siden av grensen? Det som de mest fanatiske kjør-din-egen-stil-frikerne likevel ser seg nødt til å dømme nord og ned? Alle subkulturer har enkelte tabuer. Sammen har vi mange. Mange, mange ting som det er greit å se litt ned på. Man skal hate Justin Bieber. Det er det som er å stå mot strømmen. Selv om alle gjør det. Hm.

Det virker så viktig å være edgy på den rette måten. Det er kult å være rar, så lenge du følger Retningslinjene for Sjarmerende Raringer. Du kan godt ha masse piercinger, så lenge du tar dem ut og glir inn i mengden med en gang du får barn. De skal ikke måtte «lide» for dine kontroversielle sider. Du kan godt høre på prog rock. Det er den gode typen rart. Hvis du liker Nickelback, derimot, kan du bare gå hjem. Du kan godt gjøre narr av slankehysteri og demonstrativt spise det du vil. Men ikke hvis du er feit. Da er du bare et dårlig forbilde. Du kan godt slenge deg på No Shave November. Men ikke hvis du er dame. Damer skal være raket, det vet alle. Selv om håret vokser der, helt av seg selv.

Vi tror vi er så fordomsfrie, men gjett hva? Homovitser er diskriminerende selv om du ikke mener det du sier. Rasisme er rasisme selv om du spøker. Fordommer er fordommer selv om de er pakket inn i humor, sunn fornuft og «dette hater alle på internett, så da er det lov». Vi lager så mange regler, regler som ikke har noen annen funksjon enn å booste egoet til dem som sliter med å finne seg selv.

Jeg ønsker at det skal bli slutt på annerledes-normene. Det er supert å gå mot strømmen. Men hvis alle som går mot strømmen skal gå i akkurat samme retning, ender vi bare opp med en ny strøm. Det er ikke alltid nødvendig å følge noen. Man trenger ikke prøve å være noen spesiell. Man trenger bare å være. 


Hilsen Ingeborg. 

Ingeborg, Platinum Edition

Jeg tror jeg har knekket den. Koden til store deler av det å eksistere i dagens samfunn. Med internettet, som gjør at alle har mulighet til å kjenne til - alt. Og dermed også ha meninger om det. Jo mer mulig alt er, jo større krav. I dag er allting mulig. Og hvis du ikke surfer på toppen av den bølgen, da kan du ha det så godt. Eller?

Det er vanskelig å finnes. Det er vanskelig å være feminist. Nei, stryk det. Det å være feminist er helt opplagt og går aldeles av seg selv, men å finne ut hva man burde gjøre og ikke gjøre, hva man støtter og motvirker med alt man sier og gjør, hva slags signaler man sender ut, hvordan man håndterer å være privilegert, hvordan man takler presset om å være en trygg og sikker rollemodell med alle holdningene i orden - awesome tjuefire timer i døgnet - det kan være en prøvelse.

Jeg vil være den optimale utgaven av meg. Jeg vil at det å bli som meg skal være et supert ideal. Og ikke fordi jeg er så enormt narsissistisk eller tror jeg er bedre enn alle andre, men fordi jeg ikke tror vi er fortapt ennå. Jeg tror det ligger en sosial gullgruve i å finne den perfekte balansen mellom snill, tøff, selvstendig og kjærlig. Jeg har ikke tid til å bli kynisk. Jeg vil inspirere. Jeg tror det er verdt det.

Burde jeg sminke meg? Burde jeg trene? Burde jeg spise enda et pizzastykke? Burde jeg barbere meg? Burde jeg være polygam? Burde jeg le vekk sexistiske vitser? Burde jeg drikke meg snydens? Burde jeg lese alle klassikerne? Burde jeg ha bachelorgrad? Burde Martin ta mitt navn når vi gifter oss? Burde jeg være «too cool for facebook»? Burde jeg slutte å bruke skjørt? Burde jeg klippe håret kort? Burde jeg late som om jeg ikke er sjenert? Burde jeg late som om jeg er kulere enn jeg faktisk er? Du skjønner, jeg elsker kryssord, påkledningsspill på nett og å traske rundt på Europris, og det er ganske enkelt ufattelig døvt. Gjør jeg noe feil? Og hvordan kan jeg vite det?

Jeg tror jeg har funnet en nøkkel: positivitet.
Hvorfor sminker jeg meg? Fordi jeg føler meg stygg uten dekkstift? naken uten foundation? Ikke bra nok uten maske på? Absolutt ikke. Jeg har null problem med å gå på byen uten gå-bort-tenner. Jeg sminker meg fordi det er gøy. Jeg sminker meg for å leke med farger og effekter, bruke meg selv som lerret, være mitt eget kunstverk, vise hva slags menneske jeg liker å være. Jeg sminker meg ikke fordi jeg føler meg stygg, men fordi jeg føler meg vakker. Ser du hvor vi er på vei?

Jeg vil ikke trene for å bli tynnere. Jeg vil ikke trene bort sinne og skam. Jeg vil trene fram endorfiner. Jeg barberer meg når det passer meg, og det er greit, for jeg er ikke redd for kroppshår. Jeg kan ligge på stranden og det bryr meg midt i ryggen at jeg har dunete legger, faktisk er de ganske søte. Jeg drikker meg full fordi det er gøy, ikke fordi jeg vil glemme bekymringer. Jeg har på skjørt fordi jeg er dritfin i det. Jeg spiser for mye pizza fordi det er så himla godt. Jeg har langt hår fordi det er gøy å sette opp og jeg kan kle meg ut som Arwen når det passer meg. Jeg ser på ANTM fordi det er tåpelig og skrudd og de tar gøyale bilder, ikke fordi jeg skulle ønske jeg også var høy og tynn. Verden er en lekeplass og jeg vil løpe mot gode ting, ikke fra dårlige. Motivasjon. Latter. Inspirasjon. Jeg leter etter det positive.

Sånn tror jeg man blir en optimal versjon av seg selv. Ved å fremheve alt det gode i stedet for å skjule det dårlige. Være synlig, ærlig og snill. La alt være åpent for diskusjon og gi en lang F i forhåndsdømming og kjønnsroller og massemedia og reklame og selvforakt og kroppspress og dette evinnelige jaget etter å være perfekt. Perfekt blir man idet man slutter å prøve.

Gå ut og inspirer noen. 

Det usynlige - om mobbing

Jeg anser temaet mobbing som en av mine hjertesaker, men jeg har ikke skrevet noe særlig om det før. Jeg syns det er på tide. Mobbing i barne- og ungdomsskolen er et sårt, kaotisk tema som mange er redde for å se i øynene, og det - tror jeg - er nettopp det som er problemet.


Norskehemmeligheter.blogspot.com


Jeg har selv blitt mobbet. Jeg var aldri venneløs, jeg vil ikke si jeg hadde en ulykkelig oppvekst, og mobbingen ble aldri alvorlig. Likevel var tilfellene mange nok til at det sitter i meg ennå og gjør noe med hvem jeg er.
Men dette innlegget skal ikke handle om meg.

Det skal handle om gutten som aldri dusjer etter gymmen fordi alle de andre synes at kroppen hans er stygg og ekkel. Om jenta som aldri har hatt med seg venner hjem fra skolen. Gutten som kommer ut av skapet og ikke blir snakket til med annet enn skjellsord. Jenta som unngår alt som heter sminke og pene klær, fordi hun allerede er pen, og de kaller henne en hore når hun pynter seg. Gutten som ikke vil drikke alkohol og blir utstøtt fordi han er «barnslig». Jenta med talefeil som ikke kan si et ord uten at noen kniser i nærheten. Den eneste gutten i klassen med innvandrerbakgrunn, som er offer for rasistiske uttalelser hver eneste dag og kaster opp før han går på skolen. Det finnes utallige historier om mobbeofre som har fått eiendeler stjålet og ødelagt, håret klipt av, stygge kallenavn som brukes ti ganger oftere enn døpenavn. Som har fått klærne revet av og blitt dyttet naken ut i skolegården, fått armer og bein brukket, fått dødstrusler og blitt seksuelt trakassert. Ønsket, og prøvd, å ta sitt eget liv. Grensene for hva barn og ungdom er i stand til å gjøre med hverandre kan skremme vannet av hvem som helst.

Likevel er det ikke nødvendigvis engangstilfellene eller de konkrete enkeltkonfliktene som er den største og styggeste ulven. I kampen mot mobbing opplever jeg at mange søker et hvem, hva, når og hvordan, når det ikke alltid handler om bestemte ting som har blitt gjort, men om de små, nesten usynlige bekkene. Det handler om de hånlige blikkene som følger en overalt, aldri direkte, aldri åpenlyst, alltid tilslørt og alltid fra flere kanter samtidig, en ansiktsløs masse av negativ oppmerksomhet. Det handler om å bli ledd ut hver eneste dag, men ingen tar det opp, fordi man ler tappert med for å skjule. Det handler om den stilltiende enigheten en klasse kan utvikle om at nettopp Du er for tåpelig, for feit, for umoden, for fattig, for uvitende, for kort, for høy, for sjenert, for asosial. Den som ingen nevner, men viser i måten de snakker ned til deg, overhører deg, utelater deg. Det handler om å være den jenta, gutten, et cetera, som setter en slags standard for «utilstrekkelig,» som automatisk dras inn i samtalen som den siste noen kan like, som styggingen i en udødelig vits. Det handler om å føle på kroppen at man er nettopp den personen, den dårligste, svakeste, mest verdiløse, uten å kunne peke på konkrete årsaker - og så er det ingen hjelp å få, for et usynlig problem er ikke problem nok.

Jeg tror at det er her den største fellen ligger. Problemet er så altoppslukende og intrikat, så vanskelig å gripe an, at løsningen ofte koker ned til den samme: offeret må forandre seg og prøve å passe inn. Offeret må bare venne seg til det. Offeret må flytte.
Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det så sjelden mobberne som må bytte klasse, bytte skole, bytte liv? Skolen skal ikke være en savanne (Mean Girls, anyone?). Det skal ikke være den sterkestes rett som gjelder. Alle har rett til å bli behandlet med respekt og ingen skal måtte plukkes vekk i tide, som om de er problemet, som om de tiltrekker seg ondskap, som om ondskapen vil forsvinne hvis de forsvinner. Jeg kjenner flere som har vært utsatt for mobbing, noen igjennom så å si alt av skolegang, og flertallet av dem har blitt møtt med avvisning, utålmodighet, likegyldighet eller fornektelse. "Sånt skjer ikke her hos oss". Det er så farlig å tenke sånn. Det er så farlig å tro at man ser alt.

Så kjære Alle hvis livssituasjon omfatter eller kan omfatte mobbing på en eller annen måte - barn, ungdommer, foreldre, lærere - let etter det usynlige, om du så er sikker på at det ikke er der. Lev på den sikre siden. Ikke nekt å tro at dine venner, dine barn, dine elever, kan ødelegge andre. Oppfør dere. Vær ærlige. Vær åpne. Lytt heller enn å avvise. Slå ned på all dårlig behandling, også den som kanskje bare er uskyldig. Si fra hvis du tror noe er galt. Stikk fingeren i jorda og spør deg selv om du har gjort eller sagt noe du ikke burde. Også dine ord kan være sårende selv om du ikke mente noe med dem. Understrek betydningen av empati. Understrek hvor stor makt de populære elevene i klassen har og registrer hvilke eksempler de setter. Ikke luk ut noen.
Ikke gi opp den svakeste.

HENNE Vakker

Jeg har prøvd meg på redesign. Motemagasiner photoshopper modellene sine, jeg photoshopper motemagasinene. 



 Til orientering: Jeg prøver ikke å angripe den flotte Gwyneth Paltrow - kudos for coverdame over 40, faktisk, og bildet er ikke det minste seksualisert eller nedverdigende - men jeg savner flere coverdamer som ikke er tynne og hvite.  

Bilder herfra:

http://collider.com/wp-content/uploads/queen-latifah-steel-magnolias-416x600.jpg

http://www.henne.no/sites/henne.no/files/styles/frontpage_article_mobile/public/14HE1_cover_163320.jpg?itok=MUOi-r1X

Om å være introvert



Jeg tilhører en gruppe mennesker som stort sett får høre at vi ikke burde finnes: de introverte. Siden vi ikke har det med å fortelle så mye om oss selv, finnes det mange myter om oss. Jeg har lyst til å stikke hull på dem. Selvfølgelig kan jeg ikke snakke for alle introverte sjeler der ute; vi er alle forskjellige, men jeg kan snakke for meg selv - og forhåpentligvis noen flere. 


Myte nr. 1: «Introvert» er synonymt med «sjenert», «stille» eller «asosial».
Nei da. Man kan være både sjenert, stille og asosial uten å være introvert, og omvendt, selv om kombinasjonen er nokså vanlig.
   Å være introvert er i utgangspunktet veldig enkelt definert. Det innebærer at man tappes for energi i samvær med andre mennesker, og må være alene for å lade batteriene og «bygge opp» ny energi. Folk flest får et kick av å være sosiale og ha det gøy, og dette setter også de fleste introverte stor pris på, men vi blir utslitt av det - og hvis vi ikke får ta pause når vi trenger det, blir vi litt sprø (to use the clinical term).

Myte nr. 2: og mer er det ikke å si.
Det er en hel del ting som kjennetegner (ikke alle, men mange, eller de fleste) introverte. Vi er ofte ganske blyge. For mange (sånn som meg) er introversjon kombinert med sosial angst eller beslektede diagnoser. Vi trives godt i eget selskap. Vi blir overveldet av for mye info, aktivitet og signaler på en gang. Vi takler ikke veldig nær kontakt med folk vi ikke kjenner godt. Vi kan ha vanskelig for å se fremmede i øynene. Vi er ikke komfortable med å snakke til mer enn én person av gangen. Vi mistrives sterkt midt i et rom - vi vil holde oss nære veggen. Vi er ikke så pratsomme, men vi tenker ustyrtelig mye. Small talk er drepen. Vi kan være flinke til alle disse tingene, men det koster oss mye, enten det synes eller ikke.

Myte nr. 3: introverte mennesker er ganske enkelt for feige til å gjøre seg bemerket. De må bare tørre litt mer.
For det første: hvem sier at vi gjøre oss bemerket bestandig?
For det andre: Ja, vi må tørre. Vi må tørre en hel del og bortimot daglig, men det har ingenting med feighet å gjøre. Jeg har alltid ment at feighet og redsel ikke trenger ha noe med hverandre å gjøre. Mot og redsel, derimot, går hånd i hånd.

Myte nr. 4: når introverte mennesker sitter i et hjørne, med en bok, unna alle andre, er de triste og vil egentlig være med i samtalen.
Kjempenei. Vi vil være i fred, helt på ordentlig. Det er greit å spørre, det er bare hyggelig, men ikke mas. Jeg aner ikke hvor mange ganger i løpet av samme kveld jeg er vant til å høre «kom, Ingeborg, bli med du også, kom hit, jo da, kom nå, du trenger ikke sitte der borte for deg selv» - så jeg vil gjøre det så klart som mulig: Det er ikke synd på oss. Hvis vi vil komme inn i sirkelen, gjør vi det. Hvis vi vil dra hjem, gjør vi det. Vi har det ikke fælt, vi lyver ikke når vi sier at vi sitter her frivillig, og det er ingen andres ansvar å «passe på» at vi får all den sosiale omgangen vi trenger.

Myte nr. 5: introverte mennesker er deprimerte.
Det er sant at folk ofte trekker seg tilbake og søker ensomheten når de er nedfor. Jeg trekker meg tilbake og søker ensomheten fordi jeg må. Selvsagt kan introverte være deprimert. Vi kan også være i full harmoni med livet.
   Det er på ingen måte fryktelig å være oss - men samfunnet har liksom ikke aldeles plass til oss bestandig. Hvor ofte ser du en jobbannonse som etterlyser en innadvendt, stillferdig person? Hvor ofte ser du en jobbannonse som ikke etterlyser «blid» og «utadvendt»? Blir ord som «sjenert» og «innesluttet» ofte brukt på en ikke-negativ måte? Hvor ofte får man ikke høre at for å gi et godt førsteinntrykk må man være åpen og gi av seg selv? Hvor ofte blir folk som er elendige til å småprate beskrevet som hyggelige? Jeg kan personlig skrive under på at sjenerte gutter og jenter er langt fra omsvermet. En stor del av personligheten vår blir sett på som en ulempe. I dagens samfunn skal man være sin egen PR-agent, og det er ikke sånt vi driver med.
The show is inside. Ingen vindusshopping.

Men vet du hva? Det er ikke noe galt med oss.


Ellers:
http://themetapicture.com/how-to-interact-with-the-introverted/
http://giftedkids.about.com/od/glossary/g/introvert.htm 
https://www.youtube.com/watch?v=c0KYU2j0TM4

Kjære Snusmumrikken - new stuff



Vi har fått så masse gøyt i hus i det siste - mesteparten av det  i gave - og jeg måtte bare vise fram noe av det, som disse ultrasøte koppene som holder hender...! Forlovelsesgave fra Kari-Ann og Lena, og bare så utrolig oss.



Pocky! Jeg bare vet at hvis jeg hadde vokst opp med disse, så hadde jeg latt som om jeg røykte dem.



Min nye kanin, hun heter James! Takk, Emil!!



Pizzaøredobbene er hjemmelaget. Jeg var sulten den ettermiddagen, men ikke sulten nok, så jeg valgte den gylne middelvei og lagde... falsk mat.



Og, sist men ikke minst - den første blomsterbuketten Martin har plukket til meg! Sammen med påskepynten som har fått komme fram litt i tidligste laget (jeg kunne ikke vente. Påska er så kort)


Hilsen Ingeborg.
P.S. Jeg er så himla hekta på Frozen. Let it go...! 

Kjære Snusmumrikken - 3

Tre ting jeg liker å si:
Pluttifikasjon. Albatross. Rumpe.

Tre ting jeg alltid har på kjøkkenet:
Honning. Frokostblanding. Kakao.

Tre ting jeg nesten aldri husker:
Hvor jeg har gjort av laderen til mobilen. Passord. Å drikke nok.

Tre ting jeg alltid har lyst på:
Ostekake. Røkelaks. Sjokolade med oreo.

Tre artister etc. jeg har blitt smått hekta på i det siste:
Amanda Palmer. Robyn. Caravan Palace.

Tre nye filmer jeg har sett i det siste:
Frozen (<3). My fair lady. Eternal sunshine of the spotless mind.

Tre ting jeg har funnet ut om meg selv via quiz på buzzfeed:
Jeg ligner mest på Bellatrix Lestrange, Baby Spice og Mike Teve fra Charlie og Sjokoladefabrikken.

Tre personer jeg ville sittet fast i heisen med:
Emma Watson, Stephen Fry og Trine.

Tre ting jeg er dritflink til:
Skrelle reker. Snakke engelsk. Lage pizza.

Tre ting jeg er kjempedårlig til:
Skrelle poteter. Snakke svensk. Lage papirfly.

Tre steder jeg gjerne skulle besøkt:
Amsterdam, Nederland. Gold Coast, Australia. Kyoto, Japan.

Tre idiotiske ting jeg har gjort nylig:
Snublet i ingenting. Mistet en kniv bak TV'en. Tatt feil av melk og vaffelrøre (burde ikke gå an).

Tre bilder jeg liker:






 Hilsen Ingeborg.

Kjære Snusmumrikken - et lite utdrag fra boka jeg holder på med



Det tok sin tid å pante alle flaskene. En hel del gikk ikke inn i automaten, og en var så fin, syntes Tuva, at hun ville beholde den. Etter nesten et kvarter kunne hun endelig trykke på knappen, og Margrethe kunne gå inn og kjøpe isen sin.
   Utenfor panterommet satt Elise og så molefonken ut. Onkel Ove strøk henne akkurat på kinnet og sa: «Ikke tenk på det. Folk sier sånne ting iblant, og det er dumt av dem, men de vet ikke noe om oss. Av og til er det vanskelig å være annerledes.»
   Margrethe så usikkert fra den ene til den andre. «Vil du være med inn og kjøpe is?» sa hun til Elise, forsiktig.
   Elise nikket, reiste seg og ble med inn i butikken.
   Idet de kom bort til isdisken, lente Elise seg mot Margrethe og hvisket: «I sted, da jeg gikk ut, hørte jeg den ene kassadamen hviske til den andre: «Huff. Det der er den lille afrikanske jenta til homoene på Hylløya.»
   Margrethe sperret opp øynene. Hun visste ikke hva hun skulle si, så hun skjøv lokket på isdisken til side og tok to pæreis, en til seg selv og en til Tuva. Elise tok en båtis. De betalte uten å se på damen bak kassa, og gikk ut til Tuva og onkel Ove. Sammen gikk de ned til flytebrygga og prøvde å spise opp isen før den smeltet og begynte å renne nedover fingrene.
   Onkel Ove strøk Elise over hodet. «Det finnes mennesker som tror at det eneste riktige er å være akkurat som dem. De misliker det de ikke forstår, og så prøver de å ødelegge det.»
   Ingen av jentene sa noe. De hoppet om bord i båten. Det gynget under dem.
   Onkel Ove kremtet. «Jeg vil ikke at dere skal bry dere om det, ikke ennå. Ikke nå i dag. Men når dere blir litt større, da vil jeg at dere skal stå opp imot sånne mennesker. Voksne også. Da vil jeg at dere skal si at sånt er ikke greit. Skjønner dere?»
   De tre jentene nikket.
   «Flott.»



Hilsen Ingeborg.
P.S. Jeg har byttet ut navnene i dette utdraget (jeg har mine grunner).

Kjære Snusmumrikken - vi skal være sammen resten av livet.


Bilde fra sommeren 2012

Martin og jeg lurte ikke på om vi skulle tilbringe resten av livet med hverandre. Da vi skjønte at vi ikke lurte på det, bestemte vi oss for å forlove oss. Fredag den sjuende mars, sent på kvelden, kjørte vi ned til stranda hvor jeg pleide å bade da jeg var liten. Det var stappmørkt, men frontlyktene stod på og gjorde oss selvlysende. Hele verden var kullsort og gnistrende hvit, og det blåste og sluddet. Vi gikk helt ned til vannkanten og sa ja til hverandre i den første vårstormen. 



Ringene har jeg designet, og min supre mamma har laget dem. Lik Neasølv på Facebook, da vel...!

Hilsen Ingeborg.
P.S. Det er like koselig hver eneste gang å si "hei, forloveden min," til hverandre når Martin kommer hjem fra jobb om dagene. 

Kjære Snusmumrikken - bursdag, mummitroll og sjangerteori

Jeg er sløv til å blogge om dagen. Det betyr at det er altfor mange andre ting jeg har lyst til å gjøre, så det er bare fint.
Her er noen utsnitt av nå i det siste:



Jeg lagde bursdagskake til Martin, som ble gammel på søndag (21, mann). Vi hadde ikke kakepynt, så vi satte på en plastrose for syns skyld.





Noen var usannsynlig fornøyd <3



Dessuten er det blitt vår, selv om det ikke har vært vinter ennå. Det er varmt ute. Og jeg vet akkurat hvor varmt det er, for jeg har det desidert kuleste termometeret i verdenshistorien.



Her sitter jeg om dagene og leser sjangerteori, skriver på boka mi, skriver lister i almanakken, leser Homestuck (Karen) og prøver å komme igjennom romanstabelen min, den søte lille haugen til venstre. De neste ukene skal jeg lese Madame Bovary, Ulysses, Don Quijote og Robinson Crusoe. Pluss en valgfri barnebok fra de siste to årene (vil gjerne ha tips, forresten).



Ellers:

- Vi holder på å lese Harry Potter and the Half-Blood Prince for tida. Jeg leser høyt mens Martin bygger lego. Akkurat nå holder han på med en uniknick. Jeg vet ikke hva det er, men "uniknick" er et innmari gøyt ord.
- Vi bytter på å bake brød. Martin er dessverre mye flinkere enn meg. Jeg prøver noe nytt hver gang og det funker sjelden.
- I helgen får vi overnattingsbesøk av Aina, jeg gleder meg så jeg holder på å sprekke! Etter det reiser jeg kanskje til Selbu på vinterferie. 
- Nærbutikken har tilbud på yoghurtis og det burde de ikke hatt.
- Den nye serien vår er M*A*S*H. Vi har minimaraton før vi legger oss.
- Vi har postkasse. Endelig får vi regninger og uadressert reklame igjen. Hurra!
- Vi har vaskemaskin! DET er kjekt. Herregud, jeg brukte ordet "kjekt". Æsj.
- Håret mitt begynner å bli langt igjen. Ikke så langt som det var, men ganske langt.
- Pensumteksten jeg jobber med nå er på svensk, hvilket viser seg å være ti ganger tyngre å lese enn engelsk. Hva betyr "ursprungligen"?

Alt i alt har vi det fortreffelig!

Hilsen Ingeborg.
P.S. Viaplay har  et snasent utvalg barbie-filmer. De er min største guilty pleasure, dessverre. Svanesjøen i går, nøtteknekkeren neste...

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Januar 2017 » Juni 2016
hits